Mandag var eg i gravferd.
Som seg hør og bør
vart det sagt mykje flott
om Ellen.
Minnene etter Ellen var mange, og gode.
Og eg både håpar og trur at Ellen fekk høyre
kor mykje ho betydde for menneska rundt seg,
og om kor fantastisk ho var,
medan ho levde.
Etter gravferda har eg gått og tenkt på dette.
Er vi flinke nok til å sette pris på kvarandre,
og faktisk sette ord på kva vi set pris på?
Seier vi alt det gode vi tenker om kvarandre,
eller blir det ofte med tanken?
Dette har utfordra meg veldig.
Ofte kan ein gløyme at dei mest irriterande tinga
hos dei vi er glad i,
handlar om at vi strålar på ulik måte,
akkurat som blomane i ei blomstereng.
Og manglar nokon av fargane og formene,
så blir verda fattigare.
 |
| Å bli sett - og møtt - makes my(our) day! |
Det er ofte mykje enklare å diskutere sak,
eller snakke om ver og vind,
enn å fortelle nokon at dei er fantastiske.
Det å fortelje nokon at eg ser det vakre i dei,
er jo berre positivt..
Det er altfor ofte slik at eg fortel nokon andre enn dei det gjeld
om kva eg beundrar i andre.
Og plutselig
så er det forseint å seie alt det gode eg har tenkt...
Så dette må eg gjere noko med.
Eg vil tale godt om andre,
og eg vil tale godt til andre.
Eg trur at det å få høyre gode ting
om kven vi er
gjer oss til betre menneske.
Det er nok av stemmer som fortel oss at vi ikkje er gode nok,
vi treng å få høyre alt det gode vi er
- i dag!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar