tirsdag 27. mai 2014

24 timer - og litt til

Mine foreldre er godt over middels intelligente. Eg vil våge å påstå at dei er av typen svært intelligente. Intelligens er arvelig. Det vil seie: IntelligensPOTENSIALE er arvelig! Det betyr igjen at eg har hatt eit godt grunnlag for å bli nok her i livet..hvis eg hadde gått inn for det.
Men denne jenta er pose og sekk-menneske. Og når ein ikkje heilt veit kva ein vil bli og får altfor mange tilbod, så blir gjerne ikkje intelligensen det ein satsa mest på å utvikle, særlig ikkje når mange av tilboda er så mykje artigare.


Eg seier ikkje at eg er dum, for det veit eg at eg ikkje er. Det er jo tross alt ei nedre grense på intelligenspotensialet også. Men eg seier at hvis eg hadde gått inn for det, så kunne eg sikkert vorte noko stort. Noko som gjorde at eg ikkje måtte sitte samankrøkt på økonomiklasse på den vel 10 timer lange flyturen frå San Francisco til København. Men eg har ikkje utnytta potensialet, eg har fulgt hjertet framfor hjernen, så fredag sat eg der og misunte dei som kunne strekke seg ut på buisnessclass...

Det holdt akkurat! :)

Det kom litt som julafta på kjerringa denne heimreisa. Eg har jo berre så vidt begynt å kjenne på kvardagane.. Det var ein lang tur frå San Francisco. Ikkje berre var det trangt og varmt på flyet, men eg fekk for første gang oppleve kva tette bihuler kan gjere med eit menneske oppe i skyene. Eg trudde ei stund eg skulle kaste vettet. Både tenner og auger hadde mest lyst ut av hovudet føltes det som. Og når då flymaten er sensasjonelt dårlig, alle andre søv og filmane startar til gitte tidspunkt slik at du faktisk ikkje kan velge å sjå ein film frå starten når det passar deg, då går timane sakte..

And off we go..

Eg må seie to ord(+ litt til) om flymaten. Vanleg flymat er jo sjelden noko å skryte av, men virkelig, dette tok kaka. Eg hadde sjølvsagt bestilt glutenfri mat. Til middag fekk eg uttørka laks, som var så tørr at den såg ut som gråpapir - og sikkert kunne brukast til det også. Tilbehøret var svidde grønsaker, eit rundstykke og eit pekyrande lite stykke ost. Desserten var blåbær som var heilt på grensa til kva ein bør servere, og litt anna frukt som heldigvis var ok. Frokosten eg fekk var mildt sagt interessant, og bestod av ei skål med eplemos, ein blåbærmuffin (og rett skal vere rett, den smakte heilt ok!), appelsinjuice og to riskaker med litt paprika og aubergine på. Eg hadde ikkje komt på ein slik kombinasjon, og kjem ikkje frivillig til å gjenta prosjektet.

Oh, sweet painkillers!

Etter ti timar og ti minutt med intens hamring i hovudet kom vi endelig til Kastrup. Eg brukte ikkje mange minutta på å lokalisere ein kiosk som hadde både panodil og nasespray. Neste stopp var kaffe. Eg fann ein hyggelig svensk barista på Starbucks, vi småprata litt om San Francisco og lange flyreiser og så kom overraskelsen: "Så... Åker du hem til Sverige nu?" Ehm... eg prøvde ikkje å snakke svensk ein gong, eg prata berre veldig sakte...

Etter ei kort pause på bakken, bar det vidare til Oslo. Det var ein liten overraskelse då eg såg på billetten på flyplassen i San Francisco og oppdaga at eg skulle via Oslo. Det var ein smule irriterande at det gikk minst to fly direkte til Bergen frå Kastrup før Oslo-flyet mitt.. Ein blir litt meir grinete når ein ikkje har sove liksom. Og eg kjende at eg vart nesten sur då eg oppdaga at eg hadde to timar lenger tid på Gardermoen OG at eg måtte ut og sjekke inn bagasjen på nytt. Den praktiske delen av meg forstod jo kvifor, men den irrasjonelle biten av meg syns det er unødvendig at eg måtte gjere dette!


Men to timar ekstra betydde ein Starbucks-date og møte med ein av dei nye verdensborgarane som har komt til medan eg har leika meg over dammen. Så humøret var betraktelig bedre då eg gjekk gjennom sikkerhetskontrollen på nytt og fann gaten der flyet til Bergen gjekk.

Lørdagskveld på Gardermoen

Og endelig, 23 timar etter at eg gjekk på Super Shuttle-bilen i San Francisco, gjekk eg ned trappa på Flesland og der stod to friske, vakre og gode venner og venta på meg. Bagasjen vart henta og brakt heim, og ut for å få tak i mat - som eg ikkje hadde fått tak i sidan frokosten på flyet inn til København.

Bergen altså...


Herfrå har det vore ei deilig Bergenshelg, med gode vener og mykje kos.

Gjengen nesten komplett.. 

Venke :)

Pingvinen, Bulmers, Popcorn og Berit Margrethe

BESTE KAFFEN I BYN!


Eg har til og med fått sett nye delar av mitt elska Vestland. Are tok meg med til Lyse Kloster. Fantastisk fin plass!

Lyse Kloster

Det var på veg heim frå kysthospitalet, for dersom kirurgen min har blitt frisk igjen til neste fredag havnar eg etter all sansynlighet på operasjonsbordet med foten min då. Men før det, så set eg meg på flyet igjen. Denne gongen er det Thessaloniki som er endestasjonen. Der har eg aldri vore før, så det gledar eg meg til. Og eg satsar på at reisa går fortare denne gongen :)

Bergen - Statsraad Lehmkuhl i solnedgang.

tirsdag 20. mai 2014

Travle, kjekke maidager

Det er lenge sidan eg har blogga noko no. Det har vore svært travle tider, og ein må dessverre av og til prioritere vekk noko. Det er i grunnen mykje eg kunne tenkt meg å blogge om, men døgnet hadde ikkje mange nok timar.. Og ikkje alt eg har drive med er like intressant å skrive noko om.
Men eg har jo tatt litt bilder undervegs likevel - og for å gje nokre glimt av kva eg har gjort på dei siste vekene så kan det jo vere ok å dele dei. Særleg sidan det i dag er akkurat eitt år sidan eg sendte søknaden som førte meg til San Francisco.


4.mai var det barnedåp på gudstjenesta, og etterpå hadde vi eit lite arrangement i forbindelse med at det i år er 100 år sidan Alf Prøysen vart fødd. Dette var også dagen då sjølvaste Landsmoderen valgte å ta seg ein tur innom kyrkja, og det er noko heilt spesielt å få lov å møte og prate med eit av dei virkelig store forbilda frå min oppvekst. Dette er ei dame som har gått foran og vist vegen for ein heil generasjon kvinner - og det var ei ære å få lov å synge kjende norske songar med henne og familien på første rad.


Det er mykje som må gjerast på ei sjømannskyrkje i oppkøyringa mot 17.mai, og då er det ekstra godt å ta nokre pauser. Den eine pausa var ein tur på kino med presten.


Den andre pausen var ein tur til Novato. Riktig nok var eg også på litt jobbærend der oppe også, men eg fekk nyte ein bedre lunsj i hagen til Unni før vi gjekk og fekk litt massasje. Han som angreip den stive kroppen min var ikkje akkurat svak i klypa, så eg fekk kjenne på at eg har litt musklar dei neste dagane...


Førebuingane til 17.mai har vore mange og varierte, og midt oppe i det heile tenkte eg at eg måtte lære meg noko nytt. Særleg sidan eg har fått meg Amazon-konto, og greidde å få tak i ei mandelkværn der.
Eg har aldri laga kransekake før, men eg har jo sett på når andre har gjort det. Og litt Pippisk filosofi må ein jo ha når ein går inn i ein slik jobb som eg no har gjort, så kransekake vart det. Den vart til og med seig inni! :D



Og i veka før 17.mai har vi vore så heldige at vi har hatt 4 sjukepleierstudenter her på diakonipraksis. Dei har vore ei utruleg god hjelp, særleg på 17.mai då dei stod på som nokre ekte heltar frå tidleg morgon til seine kvelden! Ungdommen no til dags er skikkelig greie folk!

Husmor og sjukepleierstudentane. :)

 Ja, og så var det min første 17.mai i framandt land. Det var akkurat så kaotisk og festlig som 17.mai skal være! Vi starta i parken der ca.400 menneske dukka opp - og det var ein god del meir enn forventa, så vi måtte ut og kjøpe ekstra pølser ikkje mindre enn to gonger! ("Vi" var i denne sammenhengen styreleiaren i kyrkjestyret!)

Om du skulle vere i tvil: Grillmesteren!




Dei påstår at det ikkje har vore så langt tog nokon gong før...


Eg måtte dessverre forlate opplegget i parken for å klargjere til arrangementet i kyrkja på kvelden.
Då var det litt meir høgtidlig, med flaggborg, norsk musikk, norske bilder og generalkonsulen som heldt ei særdeles god tale om kva grunnlova har vore, er og som peika på kor godt vi har det - og som våga å påpeike at vi bør vere opne for å ta i mot dei som treng å komme til Norge - vi har jo tross alt svært mange som emigrerte til USA då vårt land ikkje var eit rikt og ressurssterkt land...


Eg skal vere ærlig: Eg bestilte kake,
og lærte den amerikaske bakaren "Å"

Det var ein dag der ikkje alt gjekk etter planen, men alt kom i havn. Det var ein dag der det virka som om folk hadde det trivelig og kjekt, og eg fekk møte mange kjekke menneske. Bunaden som eg tok med meg i håp om at den kanskje kunne passe i år, sjølv om den mangla eit par centimeter i oktober i fjor, gikk på - akkurat. Så på kvelden var det festantrekket.

Eg har laga meg sjølv ei list over ting eg skal hugse til neste år, på toppen av den står det:
"Husk å smøre meg med solkrem!"

Eg hadde cardigan med 3/4-ermer og engangshansker i parken...
 For the record: Det var berre varmt. Det svei ikkje. Heldigvis!
Ja, og sjølvsagt hadde eg forkle...

I går vart det ein roleg dag. Det var lite folk i kyrkja, men dei som var der var ein fin gjeng. Etter vi hadde stengt og vaska opp, var eg og presten invitert med på middag med sjukepleiestudentane. Etter dette møtte eg nokre venner, og vi gjekk ein lang tur. Då vi stod og såg på solnedgangen tenkte eg at no begynner eg å kjenne at eg har eit liv her - eg er ikkje berre på ein litt lang ferie. Det kjennes rett å vere her no. Det var rett av meg å søke og takke ja til jobben og alle endringane det førte til. Det er godt å kjenne litt på det no før eg skal reise heim til Norge for sommaren. 




lørdag 3. mai 2014

Den raude dagen

Eg var 23 år og hadde hatt eit svært tøft semester på Blindern og var klar for noko anna enn studier og bøker. Eg følte meg heldig som hadde greidd å få meg min første fulltidsjobb. Eg var tilsett i eit vikariat i Posten Norge - som då var eit BA.


Første dagen på jobb kom ein langhåra type med KISS-t-skjorte susande inn på kontoret der sjefen min gjekk gjennom kva eg skulle gjere og braut inn i samtala med: "Du har vel organisert deg??"
Eg hadde ikkje tenkt tanken ein gong, og eg fekk ein lang leksjon om kvifor eg burde organisere meg. Det eg hugsa frå det han sa var at det var streikefare, og som uorganisert ville eg komme i eit salig dilemma.. Dersom eg gjekk på jobb ville eg bli streikebrytar, dersom eg ikkje gjekk på jobb kunne eg miste den. Valget om å organisere seg var ikkje så veldig vanskelig.

Det vart heilt stille i heimen då det kom fram at eg var LO-organisert i ein diskusjon rundt middagsbordet då eg var heime på sommarferie. Eg kjem frå ein heim der mor har bursdag på 1. mai og har lagt ned flaggforbud den dagen. Ho stemmer ikkje Arbeiderpartiet, og vil ikkje at nokon skal tru at ho kunne komme til å gjere det. At eplet skulle falle så langt frå stammen var eit aldri så lite sjokk. Men vi ungane har alltid vorte oppmuntra til å tenke sjølv og gjere oss opp våre eigne meiningar. Og det blir vi møtt med respekt på - sjølv om det sikkert kan vere fristande å skulle banke litt vett inn i skallen på oss når vi er fullstendig uenig.


I går var det 1. mai - og i år vart denne dagen sett i eit litt anna lys for meg. Det å bu i USA set ting der heime litt i perspektiv. Det er mange ting som er utruleg bra med USA, men det er også nokre ting som gjer meg takknemlig for å ha vokse opp i Norge. Om eg ikkje var skikkelig sosialdemokrat før eg kom hit, har eg i allefall blitt det her. For her er en sjølv ansvarleg for å lukkast, og har ein av ein eller annan grunn ikkje fått det til så har ein berre seg sjølv å takke. Minimumslønna i California er på heile 8 dollar - altså omlag 50 kroner- i timen! I San Francisco er den på litt meir, sånn mellom 10 og 11 ein plass.. Mange slit seg ut på at dei har både 2 og 4 jobbar for å få ting til å henge sammen. Her er få sikkerhetsnett, du må ha forsikring mot alt mulig og går du skikkelig på ræva, så må du vere rimelig oppegåande for å forstå kva rettigheter du kan ha.

Det er nesten litt ironisk at valget av datoen 1. mai kjem av at under ein generalstreik i Chicago i 1886 skaut og drepte politiet 4 demonstrantar. Det dei kjempa for var 8 timers arbeidsdag.
Ein kan lett la Arbeiderpartiet få monopol på 1. mai, men det er då virkelig alle arbeidarar sin dag. Det er lett å gløyme at denne raude dagen i kalendaren faktisk markerer noko veldig viktig - for oss alle. Særlig når ein har det så bra som vi har det i Norge.


I går hengde eg opp flagget - slik eg gjer kvar dag - og kjende på ei stor takksemd til alle som har kjempa kampar for at eg har rettigheter i arbeidslivet, at eg får skikkelig lønn, regulert arbeidstid, gode sjukelønnsordningar, at arbeidsgiver  er pålagt å sjå til at eg har eit miljø som er greitt å arbeide i, tilrettelegging av oppgåver, og så vidare. Det er så lett å ta for gitt at det skal vere slik vi har det i Norge, men det er ikkje slik det er alle plassar i verda. Ikkje ein gong i landet der dei har ein eigen draum oppkalla etter seg.