mandag 29. september 2014

Den vanskelige helbredelsen

I dag var preiketeksten frå Markusevangeliet kapittel 7. Ei kort historie om ein man som var døv og hadde vondt for å tale som møter Jesus og blir helbreda. Eg syns alltid det er litt vanskelig å møte disse tekstane om når Jesus gjer sensasjonelle ting. Kanskje fordi ein del av meg er veldig skeptisk til slikt, medan ein annen del av meg trur faktisk på det.

Den siste veka har eg møtt denne teksten fleire gonger. Og eg har tenkt masse på dei ulike måtane eg har blitt helbreda på. Og eg har tenkt på det eg ikkje har vorte helbreda frå.
Eg har tenkt på all den forkynninga eg har hørt om temaet. Eg har tenkt på alt det eg ikkje forstår i møte med temaet.


Denne historia her er litt spesiell.
For det første er det dei andre som fører mannen til Jesus. Og møtet skjer tydeligvis i folkemengda. Eg tippar forventningane var store blant dei som hadde hørt om Jesus. Og så tar Jesus med seg mannen vekk frå alle folka. Det er så mykje omsorg i denne vesle setninga. For tenk deg om du ikkje høyrde nokon ting og plutselig vart lyden skrudd på full styrke, med masse folk rundt deg som venta på reaksjonen.

Det neste Jesus gjer er ganske ekkelt når ein tenker på det, sånn reint hygienisk. Han stikker fingrane i øyrene på mannen, og så brukar han spytt og berører tunga til mannen - og plutselig er han frisk.
Det er kanskje ekkelt, men samtidig, Jesus berører og det blir bra.
Det er gjennom berøring og gjennom å få del i Jesus at det skjer. Tankane mine går i allefall til det vi deler ved nattverdsbordet kvar søndag... Det er kanskje å dra det litt langt. Kanskje er det heilt tilfeldig, eller kanskje er det noko som skal peike fram mot det. Eg veit ikkje. Eg veit berre at assosiasjonen var der for min del..


Men, det store problemet er kvifor skjer ikkje helbredelse med alle? Eg har hørt mange snakke om at det handlar om at ein ikkje har nok tillit til Gud og dersom ein berre takkar nok så vil det komme.
Til det vil eg berre seie at eg er uenig.
Eg trur ikkje det handlar om kor sterk tru du har eller kor mange takkebønner du ber.

Jesus helbreda ikkje alle. Men vi får høyre at han kan helbrede i evangelia.
Det er stor forskjell på kan og skal.

Gjennom heile min oppvekst var det folk som ba for meg.
Alle som kjende meg visste at eg ikkje var heilt frisk.
Eg har tre tynne, spreke søsken, og så kom eg med magen min og ein stadig dårligare energi.
Eg vart bedt for - gang på gang.
Legane visste ikkje kva det var. Eg visste ikkje kva det var.


Og det føltes heilt surrealistisk då eg fekk oppleve spontan helbredelse. Eg hadde fått eit sår i nakken som på grunn av kombinasjonen av permanentveske og ein merkelapp som gnog hadde blitt kraftig betent. Eg var på eit stevne, og måtte inn til helsesøstera tre gonger om dagen for å skifte bandasje fordi såret væska sånn. På kvelden gjekk eg til forbønn. I ein stille krok la ein mann eg ikkje kjenner handa si utanpå bandasjen og ba. Ti minutt seinere gjekk eg inn til helsesøstera og ho lurte på kva eg hadde gjort, for såret, som nokre timar tidlegare hadde vore undersøkt av lege som sa at det ville ta minst tre veker før det ville bli bra, hadde lukka seg. Det var ikkje meir materie eller gørr. Det var heilt fint.
Eg har ikkje tal på kor mange gonger eg har spurt Gud om kvifor han fiksa eit lite fillesår i nakken, men den store greia lot han meg kjempe med vidare.


Og la meg seie det med ein gong: At alt har ei meining er pisspreik! Det er mi meining i allefall. Alt har ikkje ei meining. Det er heller ikkje sant at Gud gir oss alle etter kva vi kan tåle. Det er regelrett stygt sagt til dei som har mista nokon umistelige fordi dei ikkje orka meir av dette livet!

Men eg har vore heldig og opplevd ein heilt annan helbredelse enn eg forventa på mitt store problem. Nei, eg har ikkje fått på plass forbrenninga og ein kropp som fungerer optimalt. Men eg har fått ei diagnose. Ei diagnose som sendte meg rett i kjellaren då eg fekk den. Eg visste bedre enn dei fleste som får diagnosa kva Cøliaki er. Vi hadde nemlig levd med denne diagnosen i familien i 11 år. I alle familieselskap handla det om å legge til rette for mi nydelige niese som har samme diagnose. Og dagen etter at eg fekk meldinga så ringde ho meg, hoppande glad. Eg vart, kanskje forståelig nok, litt sur og spurte: "Syns du det er bra at tante er sjuk?" Og svaret ho ga meg var meir helbredande enn om eg hadde vorte frisk: "Nei, men no er eg ikkje lenger åleine!" Sidan den dagen har eg ikkje sørga over alt eg ikkje kan ete, men eg har gleda meg over alt eg kan ete.


Det er mange måtar å bli helbreda på, og det er mange som aldri opplever å bli det. Nokre gonger treng vi legekunsten for å bli friske, andre gonger er heller ikkje det nok. Kvifor det er slik har eg ikkje svaret på - og eg vil våge å påstå at ingen teologar har svaret på det heller. Det er eit av livet sine mange mysterier. Det eg er rimelig sikker på er at vi ikkje skal spekulere i det eller prøve å tjene pengar på det. Og vi skal IKKJE tillegge folk mangel på verken det eine eller det andre dersom det ikkje skjer.


Men eg trur aldri vi må slutte å be om det.
 For vi veit ikkje når eller korleis det vil skje. 
For nokre skjer det i dette livet 
medan for andre skjer det når alt blir nytt. 
Det er uansett eit håp å sjå fram mot.


søndag 28. september 2014

New York og Pennsylvania


Forrige søndag var ikkje kyrkjekaffeen over før eg og Gisle vart skyssa ut til flyplassen og sette nasen mot metropolen i aust. Natta hadde allereie senka seg over byen då vi ankom New York. Endeleg var eg der! Byen eg har drøymt om i så mange år. Og den infridde - til tross for mitt korte opphold.

Only in America.
Men her er det heilt naturlig.
Det er enkelte ting eg aldri
har vurdert som ei mulighet..

Det var ei heller urolig natt før avreise til Tuscarora i Pennsylvania neste morgon.
Det er merkelig at tre timar + ein ettermiddag med amerikansk fotball + å vere i storbyen
skal føre til at ein ikkje får til å sove. Men slik var det altså..

Kjært barn...

På Tuscarora var det medarbeidarsamling for oss som jobbar i Sjømannskyrkja i USA.
Det var ein særdeles oppbyggelig og svært kjekk affære.


Eg må seie at eg er svært stolt over organisasjonen eg jobbar i. Som alle andre plassar har ein ting ein kan forbedre, men takhøgda her er stor. Ein har rom for ulikheter, ulike meiningar og ulike måtar å jobbe på. Ein har respekt for kvarandre sjølv om ein er rasande uenig, og ein vågar å sette ord på det ein ikkje forstår eller ikkje likar. Eller kanskje er det rettare å seie at ein blir oppmuntra til å seie frå. Dette fører også til at latteren sit laust og ein ser det positive i kvarandre. Vi blir rett og slett litt familie når vi møtes.
Og eg er imponert over kor mange fantastiske folk eg har som kollegaer - og blir full av undring over at eg også har fått bli med på laget.


Tuscarora er absolutt ingen storby. Det er idyllisk og vakkert, og langt ute på bygda. Og dyrelivet var sterkt tilstede..



Fokuset på samlinga var trusopplæring. Og sjølvsagt feira vi gudstjeneste i lag - på ein måte som vi trur  og har erfart at ungdommane likar. Det er merkelig i grunnen, for det er vel helst slik at vi voksne også set stor pris på å feier gudstenester på denne måten....


Fredag reiste dei fleste på morgonen, medan eg fekk gleda av å jobbe saman med 3 svært hyggelige og dyktige herremenn på trusopplæringsplanen til Sjømannskyrkja.
Dagens mest spennande episode var då eg gjekk ut frå møtet for å gå på do og då eg kom tilbake var ingen av dei andre der... Eg må innrømme at eit par sekund gjekk tankane til bortrykkelsen.... Eg er jo tross alt vokst opp på vestlandet med rikelig doms- og endetidsforkynnelse av den skremmande sorten, og den dukkar opp i fantasien når det hels ikkje passar.


Heldigvis dukka dei opp igjen. Eg var ikkje latt tilbake denne gangen heller.

Heldige meg fekk lunsje med desse kjekkasane!

På ettermiddagen gjekk turen tilbake til New York.
Der skulle nokre av oss tilbringe kvelden sammen.

Nokre får tildelt større oppgåver enn andre..


På kvelden gjekk turen til Tao med ein god gjeng sjømannskyrkjefolk. I følge sikre kilder er dette ein plass som gjengen i Sex og singelliv besøkte. Tao altså.




Etter Tao gjekk vi rett til himmelen, eller Apple store som andre kallar det.
Der fekk nokre av oss drøyme om det vi ønsker oss - medan andre realiserte litt draumar..


Somewhere in my memory... 


Sidan dei ikkje hadde høveleg servering på Plaza, så trekte vi til det som kunne måle seg med det.
Sjømannskyrkja sin takterrasse.


Men alle gode ting har ein ende. Og eg var så heldig at eg vart passa på heile vegen tilbake til hotellet.
Det innebar ein tur gjennom legendariske Grand Central. 



Eg var jo heldig som vart fulgt til døra av to som ikkje har noko i mot å stille opp på fotoshoot. ;)


Vi fikk til og med eit lite glimt av Empire State building..


Det var ingenting i veien med
plassutnyttinga...
Og i dag tidlig, altfor tidlig, var det takk og farvel for min del.
Ein del av meg føler at det er som eg fekk EIN smash og nokre andre stakk av med posen.
Det vart eit litt for kort møte denne gongen, men neste gong - og det skal ikkje bli lenge til - skal eg ha tid til å utforske byen!!






Men så er det no ein gong slik at det er noko godt med å komme heim også.
Det kjendes godt å komme til San Francisco igjen, for akkurat no er det her eg skal vere.






lørdag 20. september 2014

Besøk og tur

Forrige fredag kom det nokre kjente og kjære folk gjennom døra på Sjømannskirka her i San Francisco.
Kari og Helge hadde tatt med seg sine to små hit til andre sida av jorda, og sidan eg hadde frihelg, fekk vi tilbringe heile helga og eit par dagar til i lag.
Det er utruleg kjekt å ha besøk heimanfrå - og veldig kjekt når vi då kan utforske både byen og områda rundt sammen. Så eg tenkte eg kunne dele nokre bilder av dei kjekke tinga vi har gjort i lag..

Første kvelden kosa vi oss på tapasrestaurant

Laurdag sette vi kursen for Stinson Beach. Det var rett og slett utruleg digg!









Vi la også inn ein tur til Twin Peaks for å sjå på skoddebyen

Søndag brukte vi på Glide, shopping og park-utforsking.


Mandag reiste vi ut frå byen igjen.
Nasa vendte nordover mot Sonoma og vingårdane der.




Vi var på omvisning på Benzinger vingård.

Og vi fekk sjølvsagt smake! ;)




Hausten kjem også til California..

Tysdag starta vi dagen rolig. Sol, basseng og kaffe var nøkkelord i ein god time før vi sette oss i bilen og køyrde via Napa, Berkeley og Oakland heim igjen til San Francisco.


Spor etter jordskjelvet

Byen min, sett frå motorvegen
Vel tilbake i San Francisco var det tilbake til jobb for min del, litt uforutsette utfordringar for vennane mine i form av innbrot i bilen. Men etter ein lang dag og ein litt vel lang spasertur i byen, kunne vi senke skuldrane med ein bedre biffmiddag. Det vart ein litt annen dag enn ein hadde planlag, men sånn er det fort når ein er på ferie.. No har vi ein dag igjen sammen før eg reiser til austkysten ei veke på medarbeidersamling, og dei fortsetter på sitt USA-eventyr. Og berre sånn at det er sagt:
De er hjertelig velkommen tilbake, og de andre som sit og tenker på at det hadde vore kjekt å besøke meg, de er også hjertelig velkommen på besøk! :)