fredag 28. mars 2014

Den forunderlege alderen...

Den siste tida har eg hamna i fleire samtaler om dette med alder..
Det er jo eit faktum at dei fleste av oss blir eldre, uansett kor hardt vi held på ungdommen i oss.
Men vi er alle enige om at alternativet er mykje verre...

Det å bli eldre har både fordeler og ulemper.
Det er først når ein blir eldre at ein innser at "The youth is wasted on the young" er eit ordtak som er veldig sant. For eg innser at eg hadde gjort ein del ting annleis om eg skulle gjort det om igjen i dag. Den kanskje mest framtredande av dei tinga er at eg hadde reist mykje meir!


I hovudet mitt er eg framleis 27. Eg syns det var den perfekte alder. Eg var liksom vaksen, men ikkje gammal... Eg kunne dasse rundt i converse, collegegenser og slitne dongribukser, eller stille i stramt skjørt, skjorte og hæler. Ingen av delene ville vekke oppsikt. No er eg litt meir forsiktig i forhold til korleis eg kler meg. Plutselig har eg blitt ho eksentriske gamle dama som trur at ho kan kle seg som ein tenåring... Men eg greier verken å ofre converse, slitt dongri eller collegegenser heilt - eg er berre litt meir forsiktig med kvar eg bruker det..

Age ain't nothing but a number...

Stort sett set eg pris på å komme vidare i livet. Eg trur nesten utelukkande at dei tinga eg mislikar med å bli eldre har med kroppslig forfall å gjere. Huda er ikkje lenger like elastisk, eg må berre innsjå det. Det tar lenger tid å oppnå samme resultat som det gjorde i 20 åra. Ledda er stivare, synet er dårlegare, tyngdekrafta har begynt å bli framtredande, sølvskimmeret i håret har vorte meir synleg og det har jammen meg rynkene også. Av og til møter eg jamngamle venner som eg ikkje har sett på lenge, og blir overraska over kor gamle dei har blitt... Så går det opp for meg at det er 20 år sidan eg gjekk på vidaregåande - eg kan ikkje fatte at eg har blitt så gammal. Kor tid skjedde dette?



Så det gjer heile dagen bedre når eg blir tiltala som "Miss" på butikken, når ho som stod foran meg, og som sannsynligvis var minst 5 år yngre enn meg, vart tiltala som "Ma'am"! Det gleder hjertet når folk får hakeslepp når eg seier alderen min - sjølv om eg mistenker at dei ikkje er SÅÅ overraska.
Eg kjenner på takknemlighet når eg blir spurt om legitimasjon når eg skal kjøpe vin eller skal inn på ein utestad.

Ikkje alt var bedre då eg var 20...
Samtidig: Eg elskar rynkene mine. Dei er eit tegn på at eg har levd og LEDD mykje! Og eg har alltid likt smilerynker. Fura i panna kunne eg ha levd uten, men ok, den er tegn på at eg har hatt andre følelsar enn berre glede.
Dei grå håra og den mindre elastiske huda er enklare å leve med enn manglande livsvisdom og livserfaring. Når eg tenker meg nøye om, så trur eg ikkje eg ville likt å vere 20 igjen. Eg trur eg i grunnen er fornøgd med å vere akkurat der eg er i livet.


tirsdag 25. mars 2014

"Den stygge tulipanen"

Søndag var det Maria bodskapsdag. Du veit, dagen då vi har fokus på at ei tenåringsjente i Midtøsten fikk besøk av ein engel som fortalde at ho skulle bli mor til verda sin frelsar.

Eg stod og gjorde klar alterblomstrane då eg såg at den eine tulipanen var så pjuskete - så eg vurderte om eg skulle ta den vekk. Men om eg gjorde det, måtte eg fjerne ein fin ein frå den andre vasen. (Ein må jo ha symmetriske alterblomster!) Så eg lot den vere, sjølv om det irriterte meg litt at blomstrane ikkje var perfekte.


Og eg sat og såg på blomstrane under preika. Eg kunne ikkje sjå kva blomst som ikkje var like fin som dei andre. Saman med dei andre gjorde den nemlig jobben sin. Han stod der og, bokstavlig talt, blomstra. Eg skamma meg nesten litt for at eg berre nokre timar tidligare hadde vurdert den som uskikka til å tjene på Herrens alter.

Eg trur vi har lett for å tenke slik om oss sjølv. At vi ikkje er gode nok. At vi ikkje har rett farge eller fasong. At vi ikkje har den rette bakgrunnen, dei rette meiningane, dei rette holdningane eller dei rette kvalitetane for å kunne gjere teneste i Guds rike.

Av og til kan dei oppgåvene som ligg foran oss bli opplevd som så altfor store. Eg trur det er sunt at vi ikkje har stålkontroll på ting. At vi må kaste oss ut i det og stole på at det er ein som er større enn oss og som ikkje vil gi oss oppgaver vi ikkje vil greie å løyse. At vi må stole på at vi har ein som går med oss heile vegen - også gjennom dei store, skuggefulle dalane og over dei brattaste berga.


I dag køyrde eg opp for andre gong i mitt liv. Det er snart 20(!) år sidan forrige gang. Å skulle sette seg i ein bil og gjere noko ein har gjort i 20 år, med nokre få regelendringar som f.eks. at ein kan køyre på raudt lys dersom ein skal svinge til høgre og banen er klar, er ein sjølvransakande sak. Eg har dei siste vekene vore pinlig klar over eigne feil og mangler, for ikkje å snakke om uvaner, i trafikken. Eg har måtta jobbe med meg sjølv - og adrenalinet pumpa ganske bra gjennom kroppen då eg måtte vise kor alle ting i bilen var og handsignal for høgre, venstre og stopp. Eg kunne høyre hjertet mitt slå ekstra hard då eg trudde eg måtte lukeparkere. Eg var heilt skjelven då eg parkerte og eg våga ikkje sjå sensor i augene før han sa at eg hadde bestått. Og det er ein heilt spesiell og god følelse når du får den beskjeden. Du har lukkast!



Eg kunne valgt å blitt heime i trygge Norge, i staden for å flytte hit til San Francisco. Då hadde eg sluppe å køyre opp på nytt. Eg kunne heilt sikkert fått ei oppgåve som eg følte meg tryggare på enn å vere husmor (ja, eg veit det heiter vertskap - men det er så mykje koseligare med husmor, og let's face it: Husmor på sjømannskirke er jo noko anna enn husmor i ein privat heim.) - men då hadde eg ikkje fått oppleve alle dei fine tinga som eg får oppleve her, og eg hadde ikkje fått møte alle dei flotte menneskene eg har fått æra av å møte og bli kjent med!

Maria lærer meg noko veldig viktig.

For det første lærer ho meg at det er lov å spørre Gud om korleis han har tenkt å få alt til å henge i hop. Kva tenker han egentlig når han åpnar nye dører for oss? Vi får kanskje ikkje like konkrete svar som Maria, men ofte sender han andre typar englar som gir oss eit klapp på skuldra og bekreftar at vi gikk inn den rette døra.


For det andre lærer ho meg noko om det å stole på Gud. Av og til handlar det om å famle litt i blinde og gå inn i totalt ukjent landskap. Det handlar og om å gje litt blaffen i alle normaliteter og forventningar frå andre. (Kva er egentlig normalt? Desto fleire menneske eg blir kjent med, jo meir ser eg kor unike vi er) Eg hadde to år der eg kjende på rastlausheta før eg fekk stillinga i San Francisco. Eg trur eg trengde dei to åra på å innstille meg på det som låg framfor meg. Eg visste eg skulle ut i verda, men ikkje kvar. Og då eg fekk stillinga var eg ikkje i tvil - og det har eg ikkje vore etterpå heller, sjølv om eg av og til føler på at eg har tatt på meg nokre store sko og er langt vekke frå den trygge, gode komfortsona mi.

Det tredje eg lærer av Maria finn vi ikkje så mykje av i preiketeksten på søndag. Det er berre nemnt at Elisabet - ein slektning - og ventar barn. Når vi les fortsettelsen av teksten ser vi at Maria reiser på besøk til Elisabet. Og der får ho støtte. Fellesskapet er viktig for at vi skal få utføre dei oppgåvene som ligg foran oss. Ofte er det mykje viktigare enn vi trur. Eg er heilt sikker på at hadde eg ikkje hatt eit så godt fellesskap av folk som har heia meg fram, støtta meg, oppmuntra meg og lærekjørt med meg - så haddde eg ikkje gjort det så bra som eg gjorde på førerprøven i dag. Hadde eg ikkje hatt så mange bra folk rundt meg gjennom oppveksten og i dei ulike rollene eg har hatt i livet, så hadde eg sansynligvis ikkje våga å søke på ei stilling på andre sida av jorda - og eg kunne gått glipp av eit spennande kapittel av livet mitt.


Eg trur ikkje det var nokon andre som la merke til den "stygge" tulipanen på søndag - for meg vart den vakrare og vakrare. I fellesskapet med dei andre tulipanane var den heilt unik - og alterblomstrane hadde mangla noko uten den. Faktisk hadde den mangla meir enn berre den. Og kanskje kan mitt liv også få vere slik at noko vil mangle i verda utan det - kanskje noko meir enn berre meg?



søndag 23. mars 2014

Sidan sist har eg....


Ein kan jo lure på kva eg driv med, 
så dårleg som eg har blitt til å blogge.. 
Sidan sist har eg:

Fått bekrefta kor vanskeleg namn eg har..


Dokumentert kor hjelpsomme damene er 
når presten spør.. ;)


Nytt solnedganger


Servert grønne vafler


Dokumentert at våren er på veg her også..


Vore på kvinneforening,
tatt lodd og VUNNE!


Hatt påskeliljer på (biljard)bordet..


Eg har hatt fridag med byvandring


Sett litt sånn urovekkande skilt...


Vandra meg bort til Bay Bridge..


Eg har trekt inn havluft og kjent på freden,
midt i byen.


Beundra det vakre i denne byen..


Funne kjærleik på asfalten..


Eg har løfta blikket og fått sjå vakre ting..


Konstantert at det kan jo ikkje bli for mange solnedganger i livet..


Og i dag har det vore ein innhaldsrik dag på jobb.
Det var besøk frå ein folkehøgskule,
og slikt besøk er jo alltid veldig kjekt!
I tillegg hadde eg eit bakeprosjekt for meg.
Eg fann ut at eg måtte prøve meg på noko nytt, 
så til kirkekaffen i morgon
blir det servert snurrar med (heimelaga)makronfyll.
Eg håpar dei smaker,
for eg kan ikkje smake på dei!


Men frykt ikkje,
vi som ikkje skal ha gluten vil også få 
ein liten godbit (håpar eg) å sette tennene i..
Eg miksa og triksa litt der og, 
men det er sånn ca. firkløverkake..


Men no skal eg krype meg til køys.
Eg har nokre spennande dagar i vente..
Mandag skal eg ta den frykta "behind the wheel"-testen, 
så det er berre å kneppe fingrane! ;)

God natt og god søndag!

torsdag 13. mars 2014

Den vanskelige reservasjonsretten

På 8. mars våkna eg til overskrifter på norske nettaviser som handla om at ein hadde hatt ei storvegs mobilisering til toga på kvinnedagen i kampen mot reservasjonsrett for legar når det gjeld henvisning til abort. Eg kjende vel mest på at eg vart matt - og er veldig undrande til denne diskusjonen som eg har fulgt via media dei siste vekene. Eg skreiv i min oppgitthet ein status på Facebook som var slik:
"Millioner av kvinner opplever å bli solgt som slaver, kjønnslemlestet eller tvangsgiftet. Men i Norge er det viktigere å gå i tog for at noen få leger ikke skal ha mulighet til å si at de ikke ønsker å henvise til abort av samvittighetsgrunner..." Det mangla ikkje på at eg fekk reaksjonar på den...

Eg kunne dradd fram mange andre saker - t.d. at mange kvinner ikkje får samme lønn som menn for arbeid utført, at i mange land får ikkje kvinner utdanning, alle dei kvinnene som er utsett for vold og så vidare. Det var ikkje poenget mitt. Ein av kommentarane var at eg ikkje kunne samanlikne reservasjonsretten med kjønnslemlestelse og tvangsekteskap - NETTOPP! Det var faktisk eit poeng i det. Etter mitt syn er det viktigare, SVÆRT MYKJE VIKTIGARE å stå sammen på ein dag som kvinnedagen i kampen for dei som opplever slikt.


Likevel vel mange av kvinnene i Norge å mobilisere for å kjempe om ei sak eg ikkje forstår greia med. Det handlar ikkje om at eg ikkje ser at dette er ein viktig debatt - for det meiner eg det er. Når vi vil forby legar å ta hensyn til egne etiske vurderinger og opptre nøytralt, så vil dette etterkvart få store ringvirkningar når ein ser på kva veg ein går i lovverka i Europa. I Belgia har dei jo vedtatt at det er lov med aktiv dødshjelp for barn - og hvis då legane ikkje skal ha lov å foreta etiske vurderingar om kva dei vil vere med på, kven skal då ta dei? Kva legar, som har utdanna seg for å redde liv, vil framleis stå i jobben dersom instruksen seier at du ikkje har lov å seie nei til aktivt å avslutte liv?
Det er jo den veien vi går...

Men det er andre ting, som er like viktig for mitt opplevelse av 8.mars - markeringa si hovudparole, for eg har høyrt på argumenta og lurer veldig på følgande:

1. Dersom min fastlege er pålagt å hevise meg til abort, men egentlig ønska å reservere seg - vil det ikkje då bli eit mykje meir fordømmande møte enn om eg visste at han reserverte seg og kunne velge å oppsøke ein annen lege eller gå direkte til gynekolog/sjukehus?

2. Korleis kan det som har vore praktisert i alle dei år etter abortlova kom fram til 2011, plutselig vere eit stort problem? Eg er klar over at det er ei sak i Bø som er høgst uheldig - men dersom kommunen hadde vore klar over at legar reserverte seg, så kunne det faktisk ligge i søkekriteriene.. eller?

3. Eg har høyrt fleire argumentere for at ein er så sårbar, mange manglar ressursar og kan slite med å finne fram i helsejungelen i Norge (og ein treng ikkje vere ressurssvak for å oppleve det!) - og eg trur det er heilt sant. Men er det ikkje då desto viktigare å få møte nokon som greier å møte deg med respekt? Eg vil heller møte ein framand som forstår mitt valg, enn å møte ein eg kjenner som tydelig er negativ til valget eg tar, i ein slik situasjon.. men det er kanskje berre meg?

4. Eg veit om legar som ikkje ønsker å sende vidare til abort - og dei seier at når pasienten ringer på kontoret, så oppgir dei kvifor dei vil komme. Då blir dei automatisk sett opp til ein annan lege. Problemet vil kun vere der dersom legen er åleine på staden eller alle reserverer seg. Og det burde vel vore mulig å unngå? Og er det ikkje mulig at når ein får tildelt fastlege, så kunne det stå om dette er ein reservasjonslege eller ikkje - og så kan ein endre det dersom ein har problem med det, FØR ein sit med problemet bokstavlig talt i fanget og er sårbar og svak? Og for dei som kjem frå andre kulturar og har andre språk bør det vere ekstra tydelig i brevet der ein får tildelt fastlege/på nettsidene der ein søker om det.

5. Eg har undra meg over at ordbruken frå motstandarane har vorte så hard. Det gjer det endå vanskeligare å stikke hovudet fram og faktisk seie noko om at ein ikkje heilt forstår dette problemet. Og når ein gjer det, så oppleves dei kraftige formuleringane som om folk nesten vil slå deg ned. Eg forstår at det handlar om at denne saka har vorte halden så veldig einsidig fram i media som ei kampsak, og ein har jobba hardt for å mobilisere - og då blir ein lett engasjert.  Eg forstår at når tematikken er så sår, så blir det gjerne store ord. Og eg er ikkje av dei som er redd for å møte motstand - men denne saka har det vore såpass heftige ord i argumenteringa at eg har vegra meg for å uttale meg. Og det er ikkje alltid ein får saklige og gode diskusjonar som faktisk fører til løysingar når ein brukar uttrykk som har som mål å stemple alle som er uenig med deg som under gjennomsnittet intelligente. Og kva gjer det med kvinner som går og tenker på abort, og deira innstilling til legen, når ein kan lese dei heftige kampformuleringane i bloggar og nettaviser? Når dei får høyre at reservasjonslegane dømmer kvinner, og at dei berre kan finne seg ein annen jobb - dei er uønska som leger i Helse-Norge. Blir det plutselig noko veldig alvorleg når ein då blir plassert hos ein annen lege enn fastlegen når ein ringer å bestiller time, sjølv om at dette berre handlar om at ein nærmar seg abortgrensa og fastlegen er fullbooka? Og kva gjer det med legane? Blir dei utrygge i sine roller? Blir dei redd for å seie eller å gjere noko feil i rådgivninga av dei gravide, og endar opp med å gje dårlegare oppfølging enn dei ville gjort om dei ikkje hadde møtt dette presset? Eg er klar over at dette er ein "mediakrig", at det er media som i stor grad har ført pennen - men det er også ein god del som har fått uttale seg fritt og som eg syns har gjort det på ein heller hard måte. Men igjen - mange vil sikkert meine eg gjer det her og.. (og der knuste vi det glashuset)

6. Eg fulgte jo dette via media. Så eg var ikkje i toget og fekk ikkje sett parolene. Eg har høyrt toget handla om fleire saker - heldigvis. Men når toget aukar med 9000, og vel så det, frå normalen - så seier det litt om kva fokus ein har hatt. Eg opplever at debatten i forkant har vore veldig einsidig. Det eg lurer på er kvifor ingen kritiserer legane som pressar på kvinner i ein sårbar situasjon abort. Då tenker eg på historiene som med jamne mellomrom dukkar opp frå kvinner som har opplevd at det er noko annleis med fosteret, t.d. ein hudfald ekstra i nakken på ultralyden eller noko anna som tyder på at det er noko kan bli meir krevande på sikt - og som så inderlig ønsker å bere fram barnet, men blir dømt av legen fordi dei ikkje vel den "enkle" løysinga. Kvifor er ikkje dette ei kampsak? Er det fordi at desse kvinnene ikkje er beskytta av eit lovverk vi eller våre medsøstre før oss har kjempa for? Er det fordi at desse kvinnene påfører samfunnet meir kostnader? Er vi så kyniske? Eller berre virkar det sånn?


Eg fekk beskjed om å tenke etter statusen min. Og ja, eg har tenkt lenge på dette. Og eg forstår ikkje kvifor ein kjempar som om ein hadde abortkampen på ny. Lovverket er klart.
Eg lurer og på om det ikkje hadde vore like greit om heile problematikken vart fjerna frå fastlegen - at når ei gravid kvinne kom inn, så skulle ho få alternativa presentert og så bli sendt vidare til gynekolog og kollegaane deira. Så kunne dei forholde seg til abortspørsmålet og fastlegen ha ansvaret for oppfølging, uavhengig av kva pasienten valgte. Då kan ein  unngå ein eit etisk dilemma hos dei få fastlegane dette gjeld og sikrar at pasienten sine rettigheter blir ivaretatt. Og la oss ikkje tru at det å ta abort er ei enkel greie - ingen veit kva eit slikt inngrep gjer med ein før ein har vore gjennom det. Og mange har opplevd det vanskeligare enn ein hadde trudd. Og då er det mykje verre å komme tilbake til ein fastlege som motvillig har skrive ut ei henvisning - og undertonen av "I told you so" vil klinge mykje hardare, sjølv om det aldri bir sagt - og kanskje ikkje ein gong meint, av fastlegen.

Kanskje er eg positiv til reservasjonsretten fordi eg har enno til gode å oppleve ein lege som ikkje er menneske, og som derfor ikkje er forma av sine verdiar, holdningar og erfaringar. Og eg ønsker ikkje at legane skal bli maskiner som kun forheld seg til lovverk og fastspikra reglar - byråkrati har vi nok av i Norge. Eg har gjort meg erfaringar med legar som har gjort grove feilvurderingar på bakgrunn av kva forskarar og politiske føringar har sagt - men heldigvis var det andre legar som valgte å sjå forbi presset, og såg mennesket som sat framfor dei. Som pasient har eg rett til å velge dei legane! Hvis reservasjonsretten er så viktig for massen som det virkar som, vil legane som går for det, bli arbeidslause. Det vil regulere seg sjølv tenker eg i mitt enkle hovud, men det er mulig eg tar feil.

Dette mer reservasjonsrett er ikkje ei enkel sak. Eg tenker det er ei viktig sak, men eg skulle ønske at vi kvinner - og menn som ser at det er nokre kvinnesaker som er viktige å kjempe for - kunne samla oss og mobilisert for våre søstre som blir utsett for ulike former for overgrep - enten det handlar om fysisk, psykisk eller utdanningsmessige greier. I Norge er vi så heldige og så privilgerte at vi treng å løfte blikket og sjå på dei millionane som faktisk treng at vi kjemper. Eg skulle ønske at vi kunne mobilisere like mange i 8.marstoget neste år under paroler som handlar om alvorlige kvinnespørsmål - som set fokus på det vi helst ikkje vil tenke på, og at vi som er så priviligerte kan heie fram våre medsøstre rundt omkring i verden, ja, dei er også i Norge, og gi dei mot til å leve som rakrygga stolte kvinner - og å gi politikerne ein ekstra dytt i forhold til å våge å vere tydelige i slike spørsmål, og ikkje lukke augene for den urett som blir begått. Men eg håpar det og er rom for heimlege saker, der reservasjonsrett kan vere ei av dei - men at det kan foregå på ein måte som gjer at dei kvinnene som ønsker at legar skal ha rett til å reservere seg kan stå ved sida av dei som er i mot. For tru det eller ei: Eg har stor respekt for dei som er uenig med meg, både i dette spørsmålet og i andre spørsmål!

Og la meg vere tydelig: Eg har ikkje argumentert verken for eller mot abort no. Vi har ei abortlov, alle som vil får ta abort i Norge, så argument om at kvinner døyr av ulovlege abortar held ikkje i norsk samanheng. Eg ser difor poenget med at legar får reservere seg mot å henvise på samvittighetsgrunnlag i forhold til abort. Det handlar om når ein anser eit liv som starta og kva ein legg i legegjerninga. (Men eg ser det ikkje når det gjeld prevensjon) Men eg vil gjerne kjempe om at det blir ei offentlig sak, slik at eg som kvinne kan velge vekk fastlegen dersom eg er uenig med han eller henne i deira ståstad.

Eg har og lyst å anbefale ein lege, som ikkje har reservert seg, sitt syn på det. Eg syns ho har eit tydelig perspektiv på det. Det kan du lese her:
http://lykkelig-som-liten.blogspot.no/2014/03/dagen-derpa.html?m=1



onsdag 12. mars 2014

Road Trip, LA, maraton og gode venner!


Fredag morgon starta eit lite eventyr.
Eg skulle køyre åleine til Los Angeles.
Eg var både spent og litt småredd
då eg gjekk og henta bilen eg hadde leigd.
Det tok si tid;
først tok dei som stod foran meg i køa litt lenger tid enn normalt.
Så kom eg meg ikkje ut av garasjen på billetten eg hadde fått.
Så heile ein og ein halv time forsinka sat eg endelig i trafikken.
Planen var å køyre mest mulig på Pasific Coast Highway 1,
eg kom ikkje inn der eg hadde tenkt å komme meg inn,
men eg greidde det til slutt.
Og det er ein spektakulær tur!
Men - då klokka nærma seg fire
og eg framleis hadde over 300 miles igjen,
så fann eg ut at eg måtte begynne å følge GPS-en ;)

Er det ørn - eller er det noko anna?

Grunnen til at eg tok turen til LA denne helga
er at eg har eit par prestekompiser i sjømannskirken
som skulle springe maraton.
Og sidan det var frihelg og fint vêr,
så måtte eg jo benytte anledninga til ein tur! :)
Og når ein får henge med sjømannskirkefamilien
på sjømannskirka i San Pedro,
då må det jo berre bli ei bra helg!!:)


Laurdag var kviledag før den store styrkeprøva,
så då tok vi oss først ein tur til Santa Monica.

God stemning..

...heile veien :)

Kristian hadde med seg si herlige frue,
så eg hadde godt selskap heile helga! :)

The Pasific Ocean er IKKJE varmt!

Nett so på TV! 

Eg hadde nok ganske mange fordommar mot LA.
Eg hadde jo berre sett frå diverse TV-serier og 
dei gjev inntrykk av at menneska der er svært vellykka
eller strevande skodespelarar.
Det gjev og inntrykk av at det er mykje plastikk
og fiksing av utseende,
men det var ein herlig variasjon av folk her
og egentlig overraskande lite plastikk.


Du kan nesten sjå Mitch komme springande...

Fine Ingrid! :)

Alt for å tjene litt pengar...

Ja, vi testa vatnet alle sammen! 

 Ei litt småbrei strand!

Utsikt mot Santa Monica Pieren frå Venice Beach

Etter å ha testa ut stranda og funne ut kor målområdet for neste dag var,
tok vi turen på The Getty Center.
Ein giganteiendom
med masse kunst,
fantastisk arkitektur,
mat og ei fantastisk utsikt!


Ein må oppleve kor stort LA er,
det går ikkje å forklare det.
Bildet under yter byen inga rettferd!


Det var også fantastiske hageområder på The Getty Center

Fotosenase for presteparet ;)

LA traffic. Sa eg at eg faktisk har KJØRT HER?? ;)
 Det vart ingen sein laurdagskveld med 
piker, vin og sang..
skjønt naboen hadde ei eller anna form for karaoke..
Men tidlig i seng for sjølvpinarane 
som skulle opp midt på natta for å rekke starten
på 42,195 km slit og svette..

Nokre har kulare kallenamn enn andre :)

BEFORE

AFTER

Mens vi venta på sistemann

 Det var faktisk tre sjømannskirkefolk som sprang,
to prestar og ein diakonal medarbeider.
Alle avslutta med glans!
Eg bøyer meg i støvet..
og ler av den stive gangen i etterkant! ;)



Søndag kveld var vi ute og skulle ete,
både vi som hadde inntatt sjømannskirka i San Pedro 
og vertskapet der.
Vi tenkte at det ville ikkje vere noko problem å få glutenfri mat
på ein restaurant som reklamerer med at dei har masse salat,
kjøtt og fisk.
Det hadde dei nok, men glutenfri mat var visst ikkje å få,
og sensasjonelt dårlig service av ledelsen var det også.
Hadde det ikkje vore så godt selskap,
så hadde det vorte ein skikkelig kjip kveld!

Mandag bar det ut på bilsightseeing.
(når to slit med å gå er det best slik)
Så då testa vi først ut Hollywood.
Det var heilt greit,
og veldig turistifisert.
No kan eg seie at eg har vore der. 
Har i grunnen ikkje store behov for å gå tilbake.


Eg såg det store skiltet og.. men greidde ikkje å ta bilde..

To gode venner...


Og for første gang på Starbucks:
Uten at eg måtte stave namnet mitt
fekk dei det rett på FØRSTE forsøk!
:D


Vidare tok vi veien opp til eit lite byggefelt
i Beverly Hills..


og på turen heim igjen 
køyrde vi gjennom ei lita handlegate
som heitte Rodeo Drive.


 Etter ei pause heime på kyrkja
der vi blant anna møtte studentpresten her i USA, 
så gjekk vi ut og åt.
Servicen var betraktelig bedre på California Pizza Kitchen;
sjølv om dei ikkje greidde å trylle fram pizzaen menyen lova
så sørga dei for at eg fikk ein stor salat 
(eg ba om halv porsjon..det var nok kan du sei),
og eg fekk den på huset!
SLIK skal det gjerast,
så skal det gå deg godt og du får rikelig med tips!


Lurer på korleis stor porsjon er!

Dagen i dag gjekk med til å køyre I5 nordover igjen.
Den er raskare, men er ein smule kjedeligare.
Men denne gongen var den ny for meg, 
og innkøyringa til San Francisco er jo berre vakker!!
Vel framme parkerte eg bilen
og innsåg at etter tre måneder uten å ha vore på ein einaste kjederestaurant, 
har ei helg sammen med eit par Texanere påvirka 
matvanene såpass at det vart ein protein-style burger
på In-N-Out før eg tusla meg heim.
Jaja, eg får begynne på eit nytt og bedre liv i mårra.


Helga har uansett vore ufattelig deilig.
Eg sit igjen med ei djup takknemlighet for 
at eg får vere ein del av sjømannskirkefamilien,
og får ha slike venner! 
Slike helger, med sol, gode samtaler og glede,
er skikkelig god vitamininnsprøyting!
Og å ha køyrt så langt åleine
etter nye trafikkreglar og overlevd trafikken 
både i LA og San Francisco,
gjev meg større håp om at eg skal overleve 
køyretesten også! ;)