Identitet

Kven er eg?

Dette spørsmålet har eg gått og tenkt på den siste tida.

Eg har i grunnen tenkt på det lenge.

Fundert på kva som skaper identiteten min.

Vi lever i eit skjermbasert samfunn.

Alt skjer på nett,

og det er viktig å dokumentere alt vi har opplevd.

Ofte virkar det for at det kan vere viktigare å oppdatere statusen på Facebook 

slik at alle ser kor gøy vi har det, 

enn å vere tilstades i virkeligheta.

Det er viktigare kva sko du har, enn om skoa passar....

Vi møter eit ideal i forhold til kven vi burde vere,

reklamen fortel om kva vi fortjenar, 

serier fortel kva som er in og kva som ikkje er det,

kva du eig og kva du har opplevd definerer kven du er,

kven og kva du omgir deg med, fortel kor mykje du er verd.

Vi må heile tida følge med, og redefinere oss sjølv.

Standarden for kven vi bør vere

blir satt av noko som ikkje er virkelig,

men som er laga for at vi skal ønske oss det.

Og det blir stadig vanskeligare å skille 

mellom kva som er viktig og kva som ikke er det,

og mellom kva som er sant og kva som er usant.

Og med ein gong nyheta har blitt kald

treng vi ei ny dose for å føle oss inkludert.

Det er ikkje lett å sjå klart når alt skifter så fort..

Vi jagar alltid etter lykke,

leitar etter tifredstillelse,

søker etter kjærleik,

håpar at nokon vil sjå oss...

Kanskje må vi speile oss i noko

som har meir konsistens,

noko som er sannare og meir ekte

enn det som møter oss 

gjennom skjermen på iPhonen, Macen, pc-en og tv-en?

Speglbildet av virkeligheten kan vere vakkert å sjå på,
men du kjem det ikkje opp av vatnet ved å trå i det som speglar seg i vassflata.

For verken kle, sko, sminke eller mineralvann

blir vesentlig når livet raknar.

Når ulykka hender,

når utfordringane vert for store, 

når natta blir mørkare enn nokon gong før

og ein må leite lenge etter stjernene.

Når google maps eller gule sider ikkje kan hjelpe oss å finne vegen,

kven skal vi då ty til?

Eg trur vi treng noko og nokon utanfor oss sjølve

å forankre identiteten vår i.

Nokon som er der 

når alle andre sviktar.

Noko som gjev meir meining i livet

enn det som matrialistsamfunnet fortel oss at vi treng.

Du er unik

Eg veit eg er heldig;

eg er trygg på at eg er elska

eg er trygg på at uansett kor i utakt med trender eg måtte vere

så er min identitet uløyseleg knytta til at eg er skapt og ønska

av Han som held universet oppe.

Det er faktisk bedre 

enn noko av det som kjem ut av skjermane mine,

likevel er det så lett å gløyme...

Om mitt sjølvbilde er aldri så skrukkete
så er eg likevel elska!