stop all the clocks

Det er ikkje ord som kan beskrive det siste døgnet sine hendingar.

Bak kvart eit tal er det eit ansikt. Og bak kvart namn er det eit titalls menneske som er berørt. Heile Norge står stille og undrar seg over ondskapen som har ramma - vi har ikkje politiske meiningar som er viktige i dag. I dag er vi, som mange har sagt før meg, alle AUF-ere.

I dag rekker vi ut armar for å gje varme klemmar, vi gjer kva vi kan for å gje trøst og medfølelse. I dag er ikkje dagen for å dømme. Hat avlar hat, vi må vinne over det vonde med det gode - noko som sjølvsagt er lettare i teorien enn i praksis. 

Mange mennske sit i dag med botnlaus sorg. Dei har mista nokon dei er glad i. I dag er det ingen som kan finne meining i det som har skjedd - for det er inga meining!

Min medkjensle og bønner går til alle som sit att i sorg og smerte! 

La oss alle ta vare på kvarandre og bry oss slik at vi aldri får oppleve noko slikt igjen! 

Eg har gått og tenkt på eit dikt, og trur eg vil la det få seie sitt, for mine ord strekk ikkje til. I dag er det kanskje nokon som vil finne trøst i det...

Stop all the clocks, cut off the telephone 

(W.H. Auden)

Stop all the clocks, cut off the telephone,
Prevent the dog from barking with a juicy bone,

Silence the pianos and with muffled drum

Bring out the coffin, let the mourners come. 

Let aeroplanes circle moaning overhead

Scribbling on the sky the message He Is Dead,

Put crepe bows round the white necks of the public doves,

Let the traffic policemen wear black cotton gloves. 

He was my North, my South, my East and West,

My working week and my Sunday rest,

My noon, my midnight, my talk, my song;

I thought that love would last for ever: I was wrong.

The stars are not wanted now: put out every one;

Pack up the moon and dismantle the sun;

Pour away the ocean and sweep up the wood.

For nothing now can ever come to any good.