fredag 20. februar 2015

Å tømme ut for å fylle på

I helga laga eg Semlor. Det er den svenske versjonen av fastelavensboller. Du tek ut litt av innmaten i bunnen av bollen og blandar den med mandelmasse og mjølk, og fyller den tilbake før du fyller bollen med krem.
Ryktene seier at det var veldig godt.


Då eg stod på laurdag kveld og gjorde klart til søndagen, vart eg ståande og tenke på dette med faste og desse svenske fastelavensbollane. Dei vart liksom ei lita preike til meg om kva fasten egentlig er. For eg tok vekk noko frå bollen, for å erstatte det med noko som er endå bedre.


Som eg skreiv i forrige blogginnlegg så har eg tatt sukker vekk frå kostholdet mitt no i februar. Og for å avlive et rykte; det er IKKJE for å slanke meg. Men det handlar om at eg har kjent på meg at eg var på sukker-overdose. Eg sov dårlig, hadde mykje hovudpine, åt fryktelig dårlig og når eg fyrst åt så var det kjappe karbohydrater, og eg var generelt slapp. I 18 heile dagar(snart 19) har eg altså no vore uten sukker, og det kjennes på kroppen. Dei første dagane skreik alle cellene i kroppen min etter sukker, no kjennes det mykje bedre. Eg et som ein hest (store mengder grønfôr) og kjenner at eg har behov for mat. Eg må sette ned tempoet rundt maten, og eg nyt den på ein heilt annen måte.
Eg har erstatta sjokoladen med frukt, eller eit egg, eller skikkelig middag. Og det føles bedre når eg går og legg meg. Eg er faktisk ikkje så uopplagt, sjølv om eg kan vere trøtt enkelte dagar. Men eg må innrømme at eg saknar melkeproduktene noko fryktelig, så 1.mars blir ein gledens dag! (trur den må feirast med milkshake!)


Eg har tatt vekk noko for å erstatte det med noko bedre.
Eg har tatt vekk noko for å endre fokus.
Eg har tatt vekk noko for å kjenne på kva det gjer med meg.
Eg har tatt vekk noko for å kjenne på kva eg faktisk set pris på, og kva eg faktisk kan leve utan.


Sånn tenker eg om fastetida og.
For meg handlar denne tida om å sjå på kva eg bruker livet mitt på, vurdere om det er noko eg treng å endre på og å gjere noko med det. Mange eg kjenner vel å ta vekk f.eks. facebook denne tida. Det er kanskje nokre av oss som treng det. Eg trur mange av oss har veldig godt av å vere litt mindre på nett i den digitale verda og litt meir psykisk tilstades i den fysiske verda. Underteikna er intet unntak, dessverre! Vi har alle våre ting. Det er alltid noko som vi med fordel kan avstå frå, i alle fall i 40 dager. (som er den avmålte fastetida for dei som ikkje har fått det med seg.)


Men tilbake til Semlor. For dei har gjort noko med meg i år. I staden for å fokusere på kva eg skal kutte ut eller faste frå, så har eg begynt å tenke på kva eg vil ha meir av. Kva er mandelmassen eg vil ha i livet mitt? For, det er lett å seie at eg bør faste frå sosiale medier i 40 dagar når eg sit heime i Norge, men når eg er her på bokstavlig talt andre sida av jorda og Facebook faktisk er ein av dei viktigste kanalane for å holde meg oppdatert på kva som skjer heime, så er det plutselig meir komplisert. Men det betyr ikkje at eg ikkje kan redusere kor mykje eg sjekkar innom, og gir rom for noko anna.

Av og til må blikket løftast frå mobilen
for å oppdage kor spektakulær himmelen er.

Og eg har ein ting som eg har kjent på at eg treng meir av. Eg treng å bruke meir tid på stillhet og bønn.  Ikkje for å bli meir prektig eller superkristen på nokon måte, men fordi at når eg kjenner etter så kjenner eg at eg saknar det.
Eg har vore gjennom så mange faser i livet når det gjeld korleis eg uttrykker trua mi. Eg har vore skikkelig "Halleluja-herlig-frelst-glad-kristen" og eg har vore "super-intelektuell-alt-kan-forklares-kristen". Eg har sunge lovsangar med hendene høgt løfta, og eg har vore stemmelaus og svak. Eg har kjent på kroppen korleis det kan gå når ein jagar etter neste "Jesus-fix" og vil ha under og tegn og tolkar kvar minste detalj til noko åndelig.



Eg har ikkje lyst tilbake til nokon av desse tilstandane. I dag er eg der at eg kan seie at eg trur på det som står i Bibelen, men det er slettes ikkje alt eg forstår. Mange ting gjev ulike svar ut frå korleis ein les denne boka. Eg trur den må lesast med respekt for kontekst, men eg trur likevel at den har relevans for meg i dag. Og eg trur at det har konsekvensar for korleis eg lever livet mitt. Ein av dei konsekvensane er at eg trur på at det er ein som er større enn min tanke greier å forstå som eg kan snakke med. Eg kan ikkje sjå han fysisk, men eg trur han høyrer meg. Eg har alltid hatt et bønneliv som har fungert som småprating med Vår Herre. Men i det siste har eg vore veldig "tannlege-kristen". Du veit, når du set deg i tannlegestolen og du ikkje greier å tenke anna enn "Kjære Gud, HJEEEEELP! EG LOVAR Å BRUKE TANNTRÅD KVAR DAG OM DU BERRE SØRGER FOR AT EG IKKJE HAR HOL!!"

Det gjeld å ha realisme i ting,
enten det er bønneliv eller
sukkerfritt liv ;)

Eg veit at for meg fungerer det ikkje å ha store planar om å bruke 10 minutt i stillhet kvar dag. Men eg veit at eg kan bruke nokre enkle grep for å finne veien tilbake igjen. Ein av tinga eg brukte å gjere før var å tenke nokre tankar når eg vakna om morgonen. Berre eit "God morgen, Gud" og nokre få tankar om dagen som ligg foran. Det er ein veldig fin måte å vakne på, og for et utprega B-menneske ein veldig behagelig start på dagen. Kanskje ikkje så åndelig, men akkurat passe åndelig for meg. Så det har eg tenkt å ha som mål å få til kvar dag denne fastetida.


Eg har høyrt at det tek 31 dagar å endre eller å skape ei vane. Eg veit ikkje om det er sant, men eg trur det er noko i det uansett. Å endre vaner er ikkje gjort på eit blunk. Det tek tid. Ein må vere tolmodig med seg sjølv, ganske sta og veldig fokusert for å greie det. Så kanskje, etter 40 dagar, blir dette ei vane igjen. Akkurat som eg håpar at mindre sukker og meir grønnsaker blir ein del av kvardagen etter 1.mars også. Eg vil leve eit liv som er fyllt av det som er godt, for eg trur at det vi fyller liva våre med påvirkar korleis vi møter kvarandre. Og i ei verd der så mange ting er både urettferdig, vondt og vanskelig, så blir det desto viktigare å fylle på med det gode slik at det også får påvirke kvardagen vår.

God fastetid!



tirsdag 3. februar 2015

Oh, Sugar!

Dei siste månedane har eg slitt med maten igjen. Det har vore vanskelig å få i seg nok mat, ikkje fordi eg ikkje vil ete, men fordi eg er så utrulig god på å utsette..
Først utsetter eg å stå opp, som igjen fører til dårlig tid før eg må ut døra og på jobb, så eg utsetter å ete til eg kjem dit, men etter morgenkaffen så er det så masse anna som skal gjerast og plutselig var dagen gått. Og då er eg både kvalm og svimmel, så lysta på mat er ikkje stor.


Det er ikkje så enkelt å berre "grab a bite" når ein har cøliaki. Ofte har løysinga når eg kjenner at energinivået har vore lavt blitt løysingar som ikkje er gode. Og den siste måneden har eg sett på kostholdet mitt og gremmes. Det er veldig langt frå slik det var då eg flytta hit, og det fann eg ut at eg måtte gjere noko med.

Dagens middag. 

Så etter mykje lesing og fundering har eg no igangsett planen om å få kostholdet på plass igjen. Første punkt er sukkerdetox. Eg har sett på at eg får i meg mykje meir sukker enn eg gjorde før eg flytta hit. Og søtsuget forsvinn dessverre ikkje om ein ikkje tek skikkelig tak. Derfor: Februar er herved starta og erklært som sukkerfri månad. Eg tar den ikkje heilt ut, så eg kjem til å ete frukt, men ikkje i store mengder. Men alle melkeprodukt, sukker, korn(for min del glutenfritt mjøl), mais og ris er utestengt i ein måneds tid. Vin, brus, lemonade og saft må også vente. Eg skal satse på rein mat, der eg lagar alt frå grunnen av.

Måtte jo ha noko godt i glasset til Super Bowl.
(PS! PATRIOTS VANT!!)

Etter eit døgn kan eg seie at det vanskeligaste blir ikkje å kutte ut sjokolade, men melka. Men eg kan også seie at slik som kroppen min har reagert på allereie i dag fortel meg at det var på høg tid å kutte sukker og få lagt om kostholdet. Ein del av meg fryktar at februar kan bli årets lengste måned. Så no har eg forkynt til heile verda at eg gjer dette, slik at det skal bli vanskeligare å jukse eller trekke seg.
Wish me luck! ;)


lørdag 31. januar 2015

Good girl gone bad?

"Alt ordner seg for snille piker" heiter det. Eg har høyrt det utallige gongar. I det siste har eg gått og fundert på dette. For gjer det egentlig det? Eller kva må til for å vere kvalifisert som "snill pike"?
Kan nokon av oss egentlig påstå at vi er gjennomført snille? Er "snill" det samme som "å aldri gjere noko gale"? Og er det berre dei snille pikene det ordnar seg for?


Det er litt "julenisseteologisk" om du spør meg. "Er det nokon snille barn her?" -ish. Jo meir eg tenker på det, jo mindre likar eg det. Akkurat som eg var urolig for at julenissen skulle stanse foran meg når eg var liten og seie at eg ikkje var snill nok til å få posen på julefesten. Heldigvis var eg ikkje så gammal før eg forstod at dette var ein sambygding som hadde kledd seg ut.


Spørsmålet er om vi faktisk trur på dette, eller om det berre er ein flåsete måte å uttrykke lettelsen vi kjenner når vi igjen kan trekke pusten heilt ned i magen, etter at ting som ikkje såg ut til å ordne seg faktisk gjorde det? I dag snakkar ein ofte om skjebne, om karma og alt mulig som liksom skal forklare korleis vi endar opp der vi er. At ein filosoferer om at universet har sin måte å ballansere ut godt og vondt. For ikkje å snakke om når vi åndeliggjer det, som om Gud belønner oss for å vere ekstra snille eller straffar oss dersom vi ikkje er det.


Eg kan fort fleipe med både skjebne og karma, men la meg vere veldig tydelig på ein ting: Eg trur på ein GOD Gud. Eg trur og har erfart ein Gud som er som ein GOD far som løftar opp barnet sitt når det ramlar og ber det når det ikkje greier å gå sjølv, og som heiar på barnet sitt når det går bra. Men han forskjellbehandlar ikkje søskena fordi den eine er snillare, flinkare, penare, yndigare, smartare, eller kva det no måtte vere, enn den andre! Forrige søndag var preiketeksten om en blind som Jesus helbreder (Joh.9) og folka rundt lurer på kven sin feil det er at denne mannen vart fødd blind. Jesus svarer ikkje på kvifor han er fødd blind, men han er tydelig på at det ikkje er nokon sammenheng med kva verken mannen eller foreldrene har gjort.

Fort gjort å gå på trynet...

Eg har fundert og fundert på dette med dei snille jentene. Altfor ofte har eg gjort ting uten å tenke på konsekvensane. Og hadde eg hatt litt mindre flaks, så hadde eg heilt sikkert blitt stempla som mindre "snill pike" enn det eg greier å komme unna med no. Faktisk veldig mykje mindre "snill pike". Sjølv om eg fikk ein snill pike-knekk då eg kom heim til Stadt med rastafletter og hol i nasa.. Eg må jo innrømme at eg slett ikkje er så snill som eg gjerne skulle sett at eg var. Igjen: Er det egentlig noko som kan påberope seg å vere "snill pike" tvers igjennom? Uansett: Eg kjenner så mange "snille piker" som har opplevd ting, og forsåvidt har eg og opplevd ting, som motbeviser at alt ordner seg. Livet går vidare, ja, men alt ordnar seg ikkje.

(godt oppsummert og frekt og freidig henta frå nettet)


Ein kan jo berre ikkje seie at det ordna seg når ein endeleg har tatt mot til seg og fortalt ein av dei beste vennane at ein har forelska seg i dei, sjølv om ein gjer det utan forventning av gjengjeldte følelser, og det knuser alle element av relasjonen. Det ordnar seg jo ikkje når ein stryk på eksamen, sjølv om ein har vore superflink og lest som ein helt - men misforstod oppgåva. Det ordnar seg jo ikkje når ein stressar av gårde, og ikkje ser bilen som kjem, og enda på visa blir lange sjukehusopphald og ein kropp som ikkje lenger kan alt den kunne før. Det ordna seg jo ikkje når ein trur på at ein har møtt den rette, tek sjansar ein ellers ikkje ville gjort, og endar opp gravid, redd og åleine. Det ordnar seg jo ikkje når ein møter diagnosa som snur kvardagen på hovudet og som ikkje gjev lysande framtidsutsikter. Det ordnar seg jo overhode ikkje når nokon umistelige plutselig er borte og alt ein ser er eit botnlaust svart hol. Og av og til blir livet så vanskelig og fullt av ting som ikkje ordnar seg at ein mistar livsgnisten... Livet er fullt av små og store "det ordnar seg ikkje". Nokre av dei er altoppslukande, medan andre børstar ein lettare av seg.


Det er tonnevis av eksempel på at sjølv om ein er den snillaste jenta i klassa, så er det slett ikkje alt som ordnar seg. Det handlar ikkje om at ein har blitt mindre snill. Av og til handlar det om at ein ikkje har tenkt på konsekvensar eller har tatt sjansar, av og til er det forklaring i omgivelsane, men oftast er det ingen logikk eller forklaring på kvifor. Det berre skjedde. Det ordna seg ikkje, men livet gjekk vidare, ofte i ei anna retning.


Og eg har tenkt litt på det. Kanskje skal vi av og til vere glad for at det gjorde det. Vi skal ikkje pålegge andre å vere takknemlig for sjukdom og død, det er for vondt og vanskelig. Men mykje av det andre som ikkje ordnar seg kan fort føre til endringar som er like bra, eller kanskje også bedre, enn det som var den opprinnelige planen. Eksamenen som ein ikkje stod på kan fort føre ein inn i eit heilt anna yrke enn ein hadde planlagt, kjærligheten som ikkje vart noko av kan fort føre til nokon som faktisk var endå bedre og eg har enno ikkje møtt nokon som har angra på at dei fekk barnet sjølv om omstendighetene ikkje var ideelle. Eg trur orda våre har meir makt enn vi ofte trur. Også når vi snakkar om at ting går bra. Kanskje kan ein seie at det ordner seg, men spørsmålet eg sit igjen med er: Hadde det ikkje vore bedre å seie at sjølv om det går kanskje ikkje som ein har tenkt, men det kan gå godt likevel? Og så droppe "snill pike"-tillegget?


onsdag 21. januar 2015

Canada og svensk kronprinsessebesøk


For godt og vel ei veke sidan tok eg meg ein tur til Canada.
Det var frihelg og eg trengde å få litt luft under vingane.


Det var ei fin helg. 

Slike proteinbarar  har eg ingenting i mot!

Eg hadde rom i 17.etasje med ei heilt ok utsikt.


Og Vancouver, som var byen valget landa på,
var ein veldig fin og rolig by.


Ja, koffor ikkje ha en bensinstasjon på sjøen..

Det er ikkje berre San Francisco som har skodde..

Holdeplass for sjøfly

Utsikta i dagslys


På flyplassen oppdaga eg fordelen med
hijab.

Borte bra, men det er jammen godt å komme heim også.
Og det er ingen ting i verda som er som å sjå 
San Francisco sin skyline.


Den siste veka har vore ei innhaldsrik veke.
Først skulle helga forberedast,
og så skulle helga gjennomførast.
Vi hadde Superlørdag med smårollinger
og graut, før vi hadde ein mini-konfirmantleir.

Lørdagstaco med
verdens beste konfirmanter!

Eg syns det var stor stas å få vere med på det :)
Konfirmantane våre er nemlig berre fantastiske folk.


Laurdag baka og pynta eg også ei kake,
ei glutenfri prinsessekake,
på bestilling. 
Og for å seie det slik, 
marsipanen ein får tak i her er ikkje den enklaste å jobbe med...


For kaka skulle brukast i eit lite svensk selskap neste dag,
med ein royal twist.
Då fekk vi nemleg besøk av 
kronprinsesse Victoria, prins Daniel 
og prinsesse Estelle.

Norsk sjømannsprest
og svensk diakon er velkomstkomite.


Lille Petter edderkopp på svensk :)


Så no har eg hatt to fridagar.
I går var eg ute på ein liten tur litt sørover,
men i dag spaserte eg meg ein tur til Crissy Field
og naut solnedgangen.
Og for å seie som Mahatma Gandhi:
"When I admire the wonders of a sunset
or the beauty of the moon,
my soul expands in the worship of the creator."



torsdag 15. januar 2015

Å vere, eller ikkje vere, Charlie...

Det var eit sjokk å lese nyhetene om det som skjedde i Paris.
Det eksploderte på nettet med "Je Suis Charlie". Ei heil verd, eller i alle fall ei heil vestlig verd samla seg og viste si støtte. Eg var ein av dei.
Så kom refleksjonane.
Dei gjennomtenkte, sylskarpe og smarte refleksjonane og meiningsytringane.
Om at vi ikkje er modige nok til å kunne seie at vi er Charlie..


Eg forstår poenget. Og eg kjende meg faktisk ganske dum der eg sat, og hadde ytra mi støtte gjennom desse få franske orda. Og eg var enig i det dei ytra. Eg er ikkje modig nok. Eg er omtrent alltid på trygg avstand. Men så, etter å ha lest den eine meir velformulerte kommentaren etter den andre om kva mot det egentlig tek å vere ein Charlie, tenkte eg at det er noko av det som vert skrive eg ikkje er enig i.

Eg er heilt enig i at dersom denne ytringa, som kom frå så mange i dagane etter terrorangrepet, var eit uttrykk for at ein trudde ein var som ein av dei som jobbar i Charlie Hebdo eller like modig som dei, så hadde det vore heilt bort i natta. Svært få av oss er det. Svært få av oss har talent til å ballansere på kniveggen som satiren krev, og dei færraste av oss har mot eller stemme høg nok til å nå nokon plass med det uansett. Men eg reagerer på at måten enkelte skriv på i sine smarte kommentarer er slik at det får sånne som meg, som reagerte ganske spontant og ønska å vise at vi reagerte, til å sitte igjen og føle oss dumme. Det gjer at vi neste gang kanskje ikkje reagerer og viser vår avsky eller medkjensle i frykt for å ikkje gjere det på ein gjennomtenkt og smart nok måte.. Og då trur eg at vi gjer oss sjølve ei bjørnetjeneste.


For "Je Suis Charlie" handla for min del ikkje om at eg tenker store tankar om meg sjølv. Det handla ikkje om at eg trur at mi stemme betyr så masse åleine. Det betyr ikkje at eg tenker at eg er ein av dei modige frontkjemparane. Men det handla om at når alle hever stemma sammen, og syng samme refreng, så blir det et ganske så kraftig kor. Då kan mi vesle stemme vere med på å bidra.


For meg handla det også om å vise at eg vil vere med i koret, som viser at ein vil kjempe for ytringsfridomen, sjølv om ein ikkje nødvendigvis er enig i det denne fridomen vert nytta til. Å tåle at andre menneske har ei anna meining enn meg, og har retten til å ytre det, er viktig. Dersom det ikkje er rom for det, har vi ikkje lenger demokrati. Då har nokon fått ei makt dei ikkje har rett til å ha. Då er ikkje lenger alle menneske frie.


Og det handla om å vise at vi bryr oss. Og ja, det er så mange andre ting som vi burde bry oss om. Det er så masse vondskap og elendighet i verda. Det er så indelig mykje vi ikkje burde tåle så inderlig vel, så mange ting som heller burde vore forsidemateriale i norske (nett)aviser framfor om Fotballfrue har brukt Photoshop eller juksa med kommentarane på bloggen sin. Men, den uretten vi ikkje veit om greier vi heller ikkje å reagere på. Kanskje burde vi bli flinkare på å lage kor som ropar høgt når urett rammar? Og la vere å måle urettane mot kvarandre? For eit menneskeliv er eit menneskeliv enten det er i Oslo, Spania, Kairo eller Jerusalem. Terror er like forkastelig om den rammar 14 i Paris eller 2000 i Nigeria.


Åleine er ikkje mi stemme så mykje. Men når forsida på avisa fortel at Facebook går i svart, fordi det ikkje berre var meg som reagerte - då begynner vi å snakke om at vi får formidla ein bodskap. Eg er ikkje Charlie, eg veit det, men eg ønsker å vise min medfølelse for dei som mista ein av sine, eg ønska å vere med å rope høgt for alle sin rett til ytringsfridom, eg ønska å vise mi avsky mot terror og vold, derfor stilte eg meg og står framleis under parolen: Je Suis Charlie.



onsdag 7. januar 2015

What can I do for you?

På slutten av kapittel 10 i Markus evangeliet står ei lita historie som eg har gått og tenkt på i det siste. Den handlar om ein blind mann, Bartimeus, som var tigger og som ropte på Jesus då han hørte at han kom forbi. Dei andre folka hysja på han, men Jesus stoppa og får dei til å føre mannen til seg. Og så kjem ei slik forunderlig vending i historia. For alle veit tydeligvis at mannen er blind, og det opplagte er at han vil ha Jesus til å helbrede seg. Eg tippar Jesus også var klar over det. Men likevel så spør han: "Kva vil du eg skal gjere for deg?" Og slik får Bartimeus sette ord på det han treng, i staden for å få det som andre tenkte han trengde, og Jesus gir han det.

Etter 12 timer med is...

Som dei fleste veit, på julafta brende eg meg på fingrane. Å lage mat med andregradsforbrenning på høgre hand er ei aldri så lita utfordring. Eg kjende meg så utrulig unyttig når andre måtte overta jobben eg skulle ha gjort. Fleire kom med spørsmålet "kva kan eg gjere for deg?" og eg innsåg jo rimelig kjapt i den situasjonen at eg ville vore ein særdeles lite smart person om eg ikkje takka ja til all hjelp som var å få. Og sjølv om det var utfordrande å faktisk sette andre inn i kva som var lagra i hovudet mitt om kva som måtte gjerast, så var det utruleg godt å få lov å seie kva som måtte gjerast og få lov å ha kontrollen likevel.

Og det var kanskje denne opplevinga som gjorde at denne teksten, og særlig spørsmålet "Kva vil du eg skal gjere for deg?" har surra i hovudet mitt dei siste vekene. For det er noko viktig med det spørsmålet. Det utfordrar oss på både eine og andre sida av det.

Ta deg ein makron,
det hjelper sikkert...

For er det ikkje litt sånn at vi altfor ofte trakkar inn i andre sitt liv med gode løysingar eller tek litt over med det vi syns er smart, eller berre tek for gitt at det vi har tenkt må skje? Eg har blitt gåande og tenke på kor fort gjort det er, både når det gjeld praktiske oppgåver eller når det gjeld meir abstrakte ting. Ofte sit vi med ei forståing av andre sin situasjon som gjer at vi trur at vi ser det heile bildet og derfor har gode løysingar. Men i realiteten er det vel heller sjelden at det er slik.

Virkeligheta kan lett vere ein smule større
og meir komplisert enn bildet...

Eg har altfor mange gonger i livet opplevd at eg i staden for å spørre om kva andre treng, heller fortel dei kva dei treng. Og eg har altfor mange gonger opplevd at folk fortel meg kva eg treng, i staden for å spørre om kva eg treng. Det er ikkje så veldig greit. Å få vite korleis ein skal komme i gang med trening når ein akkurat har vore hos legen og fått vite at ein ikkje får lov å gjere verken det eine eller andre - det er mindre morsomt. Å få vite kor enkelt det er å gå ned i vekt dersom ein berre.. og så vite at det er ikkje berre det som skal til, at det faktisk er noko heilt anna som må skje -  det er ikkje hysterisk morsomt det heller. Å få vite at ein må berre satse på den eller den, og ikkje berre sitte på sofaen og vente på at drømmemannen skal komme rekande forbi, når en faktisk har vore på date etter date og funne berre froskar (sorry guys) - nja, det blir i grunnen berre dumt. Eller å få vite at ein burde løyse ei oppgåve eller jobben sin på ein annan måte, så vil det fungere bedre, og så sit du og veit at du har veldig gode grunner for å gjere det på nettopp denne måten, men fordi den som rådgjev ikkje har oversikt over oppgåva/jobben din, så kan dei ikkje forstå - den er rimelig lei.


Men likevel, det er liksom som om ingenting stoppar meg for å tenke at eg kan sitte på andre sida og rådgi, uten å spørre...
Eg burde bli flinkare til å stille spørsmålet: "Kva vil du eg skal gjere for deg?" eller "Er det noko eg kan gjere?" Dei gongane eg har stilt det har svara ofte gjort at eg har blitt sittande igjen i undring. Det var ikkje det eg hadde tenkt den andre trengte. Som ein av mine tidligare leiarar sa ein gong: På seg sjølv kjenner ein ingen andre. Eg trur det er sant. Vi kan ikkje kjenne andre sine behov utan at dei sjølve får formulere det. Sjølv om det er våre aller beste venner. Og kanskje må vi stoppe opp og gje tid og rom for at dei får lov å formulere det også. Og eg trur på å gå i Mesteren sine fotspor, og kanskje ved å stoppe opp og stille spørsmålet så vil eg få møte menneske på ein langt meir legande måte enn eg gjer når eg berre antar?

Av og til treng vi å bli borne,
andre gonger treng vi berre ei hand å holde i...

Og det fører meg over på andre sida. Når du møter spørsmålet. Har du tenkt over kva du egentlig treng? Eller blir svaret lett "Berre ta det med ro, det går greit" heilt til vi innser at det ikkje går greit i det heile tatt. Må vi la det gå så langt at vi ikkje kan ta isposen frå handa før vi seier "OK. Eg treng at du rører i kålrabistappen og du rører i surkålen, mens du tar opp pinnekjøtt og får det i ovnen og du drar ut ribbene slik at eg får sjekka svoren"? No veit eg at ikkje alle har like stort kontrollbehov som meg, men tenk etter - om nokon kom bort til deg akkurat der du er no og spurde "Kva vil du eg skal gjere for deg?" Kva ville svaret ditt vore?


Eg har gått og fundert på det. Og eg trur ofte at eg ikkje kan svare fordi eg faktisk ikkje har tenkt på kva eg treng. At eg pakkar timeplanen så tett at eg har meir enn nok med å sjonglere ballane som er i lufta, i staden for å faktisk kjenne etter kva er det eg egentlig har behov for. At eg har blitt så vant til å klare meg sjølv og finne mine eigne løysingar, at eg ikkje tillater meg å kjenne etter om det er noko eg saknar. Og når spørsmålet då kjem, så blir ein så tatt på senga at ein ikkje veit kva ein skal svare.


Det utfordrar meg å tenke etter, eller rettare sagt, kjenne etter. For - for å kunne gje eit ærleg svar så må eg faktisk kjenne etter. Kanskje treng ein å sitte litt i grøftekanten for å kunne komme med det umiddelbare svaret? Kanskje har eg litt å lære av den godeste Bartimeus. For kanskje ved å kjenne litt på kva andre kan gjere for deg, så kan vi få oppleve å få sjå nye ting?