mandag 10. november 2014

Your Story Matters!

Vi har alle ei historie. Vi har alle ufattelige mengder med erfaringar.
Her i San Francisco møter eg stadig menneske som har levd eventyrlige liv.
Menneske som valgte å reise hit i dei dagar då det tok meir enn 9 timar med Norwegian.
I ei tid der ein kun kunne ringe heim til jul og bursdag og den vanligste kommunikasjonskanalen var gjennom brev - og framleis er det slik at eit brev til Amerika, eller frå Amerika, lett tek eit par veker - minst!


Å få høyre disse fantastiske historiene, om korleis enkelte valg har ført ein opp i historiske hendingar - enten det handlar om monsterjordskjelv eller møte med presidentar, fyller meg med beundring over kor modige folk har vore og eg har blitt veldig bevisst på kor mykje spennande ein plutselig kan dumpe borti. Det har også fått meg til å tenke lite om mitt eige liv og mi eiga betydning.

Jepp, dette er også en del av
mi historie..

Og så sat eg ein kveld og snakka med nokon. Det vart naturlig å fortelle noko av det eg har erfart - slik det av og til kan bli. Og plutselig ser eg at det eg har å seie har noko å bety for mennesket som sit framfor meg. Men - det var jo berre livet mitt eg fortalde om, ikkje noko revolusjonerande eller særlig spennande. Korleis kunne det ha klangbunn hos nokre andre?

Eg har tenkt litt på det - og eg har tenkt på kor mykje små delar av andre si historie kan bety for meg. Enten det gjelder gode eller vonde deler av historia, så er det med på å skape noko i meg. Nokre gonger blir det retningsgivande, noko som gjev meg ein klarare ide om kva valg eg sjølv skal gjere.
Veldig ofte skapar det tru og håp - trua på at det vil bli bra, trua på at eg ikkje er så rar som eg trudde - eller i allefall at eg ikkje er åleine om å vere det. Trua på at det meste ordnar seg sjølv om det kan sjå mørkt ut, håpet om at det kjem gode dagar, håpet om kjærlighet, latter og glede, håpet om ein himmel...


Men altfor ofte tenker vi lite om vår eiga historie. Det er jo berre meg. Berre mitt kjedelige, vesle liv. Ikkje noko spennande. Og altfor ofte så høyrer vi på stemmene som vi ber med oss i hovudet som fortel oss at vi ikkje er nok. Ikkje tynn nok. Ikkje fin nok. Ikkje spennande nok. Ikkje mystisk nok. Ikkje smart nok. Alltid noko ein ikkje er nok. Ikkje nok til å bety noko.

Og altfor ofte samanliknar vi oss med dei som er slik vi trur vi skulle ønske vi var. Dei som er så sprudlande. Dei som er så morsomme. Dei som er så inkluderande og varme. Dei som er så vakre. Dei som er alt vi føler at vi ikkje er. Dei som, i våre auge, er idealet.


Mi erfaring er at også desse har sine feil og manglar. Mi erfaring er at dei også har hatt sine usikre øyeblikk, ja, kanskje kjempar dei med usikkerhet daglig. Mi erfaring er at dei også tenker at deira historie ikkje er så spennande - sjølv om nokre hendingar dei har vore med er ganske sensasjonelle.

I dag var eg på ei gudsteneste der eg vart utfordra på min eigen verdi. Eg syns alltid det er lettare å sjå det vakre i menneskene rundt meg. Eg sliter med å sjå det i meg sjølv. Eg syns alltid det er lettare å sjå det spennande, interesante og verdifulle i dei andre. Å sjå det i meg sjølv, nei, det er krevande. Eg opplever meg sjølv som ganske så kjedelig og kommunegrå. Men kva kjem det egentlig frå? Ho som preika viste eit bilde av ein gallakjole som ein designer hadde laga av søppelsekkar. Ho viste til at det som nokre av oss ville avskrive som søppel kan fort bli skattar i andre sine auge. Så eg må kanskje gå nokre runder med meg sjøl.


Og kanskje er eg ikkje åleine om å tenke slik. Kanskje er vi fleire som må gå nokre runder med oss sjølve? Kanskje må vi bli flinkare til å seie til kvarandre at det betyr noko når du delar historia di med meg. Kanskje må vi gje trallen i menneskefrykta og fortelle andre kva dei er gode på, kva dei betyr for oss, kva det gjer med oss når vi får sjå eit lite glimt av kven dei egentlig er. Og kanskje må vi våge å dele vår historie med menneska rundt oss. For kanskje kan den kjedelige, vesle fliken av historia di vere med på å løfte opp eit anna menneske.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar