mandag 20. oktober 2014

Tilgjevinga si makt

Vi var tre som gjekk bortover gata, to teologar og meg, og snakka om kva som dukka opp dersom vi googla navna våre. Den eine fortalde om korleis han hadde havna på ei liste på ei nettside som fordømmer menneske som har eit anna teologisk standpunkt enn dei. Eg slengde av meg litt flåsete: "Eg lurer på kva som skjer med menneske som velger å fordømme og henge ut andre på denne måten når dei ein gong møter Vår Herre..." Eg fekk svar på tiltale, at det var sansynligvis det samme som det som ville skje med meg...


I ettertid har eg gått og tenkt på denne episoda. For å seie det sånn, eg trur det er heilt sant svaret eg fekk. Men det var eit bibelvers som dukka opp ganske kjapt i hovudet mitt; "Sanneleg, eg seier dykk: Alt de bind på jorda, skal vere bude i himmelen, og alt de løyser på jorda, skal vera løyst i himmelen" (Matt.18,18)
Det står under overskrifta "Når ein bror syndar" - og har vore noko eg har blitt gåande og grunne på, for avsnittet handlar om korleis ein skal oppføre seg mot dei som gjer ein urett.

Det er ein ganske voldsom prosess som blir skissert i dette avsnittet (v.15-20), der ein skal først ta det med den det gjeld, dersom det ikkje hjelper skal ein ta det vidare med nokre vitner og om det ikkje hjelper ta det til menigheten. Om det ikkje hjelper så skal ein rekne vedkommande som ein som er utanfor.
Og så kjem vers 18 der ein får vite at når vi er samla i Jesus navn så er han midt i blant oss, og vi skal få det vi ber om.


Det har kverna og kverna i hovudet mitt. Kva er det egentlig dette handlar om?
Det eg har komt fram til er at det må handle om tilgivelse.

Tilgivelse er ein vanskelig ting. Å tilgje er å love at ein aldri skal bruke det som vart gjort gale mot ein i mot den som gjorde det. Det handlar ikkje om å gløyme, men å gje slepp på det.
Og her er det vers 18 har fått ei ny tydning for meg. For før har eg alltid tenkt at det handlar om at det vi binder her på jorda vil få konsekvenser for andre menneske i evigheta, men eg trur det handlar om at det for konsekvenser for oss når vi vel å binde noko.


Eg kjenner at det er fryktelig vanskelig å skrive det eg no skriv. For det er så veldig fort gjort å skrive det på ein måte som gjer at nokon føler at dei MÅ greie tilgje ugjerningar som er for store til å greie å handere åleine, og på denne måten kan eg vere med på å legge ekstra vekt til ei allereie for tung bør. Og det er ikkje noko eg ønsker. Men eg kjenner likevel at eg må skrive noko av det eg trur ligg her..

Eg trur at når Gud tilgir, så trykker han på "delete-knappen", men trur eg ikkje den tilgivelsen vi kan greie å få til handlar om å gløyme. Eg trur prosessen som er skissert i avsnittet fortel noko om at dersom den som har handla gale ikkje vil innrømme det eller ta ansvar for eigne handlingar, så har vi faktisk lov til å seie at vi ikkje kan ha noko med vedkommande å gjere. Kanskje må du og seie det sjølv om vedkommande tek ansvar. Eg trur og at nokre ting er så alvorleg at du ikkje skal feie det under teppet, men faktisk få det fram i lyset uansett kor mykje unnskyld den som krenka deg seier. Nokre ting må få konsekvenser for den som har gjort eller sagt det. Og nokre ting MÅ bearbeidast før ein kan legge det bak seg! Er det noko eg har lært i sommar så er det at nokre gonger må ein la ting få ta den tida det treng. Samtidig må ein våge å ta nokre steg i tru på at det kan bli bedre..

Det vil komme ein ny dag..

Tilgivelse er ikkje ei enkel løysing. Det er ikkje fromme ord, men beinhard jobbing. Eg trur tilgivelsen handlar om å få legge ting bak seg. Det handlar meir om valga våre, enn om følelsane. Og det kan vere ein krevande prosess - kanskje er det noko ein må velge å gjere kvar dag resten av livet. Eg trur det handlar om å belyse, vere ærlig, bearbeide og sleppe taket, eller tvinge det som held fast til å sleppe taket. Å vere den som blir tilgitt er ein god ting når ein har gjort noko gale. Men det å greie å gje slepp på det som såra ein, det er nesten endå bedre. For det å heile tida pirke på sår, slik at dei ikkje får gro, fører til større fare for betente og endå vondare sår. Det å ikkje greie å legge frå seg det nokon andre sa eller gjorde som såra ein, fører berre til at ein sjølv blir bitter og får ei referanseramme for alt som blir sagt som gjer at ein lett mistolkar og misforstår i andre sammenhengar, og som igjen fører til enda fleire og kanskje endå vondare sår.


Eg trur at tilgivelse kan sette oss fri. Eg trur den kan lege oss. Eg trur at dersom vi velger å ikkje tilgje dei so gjer oss urett, eller å jobbe mot det, så er det som om vi set oss sjølve i fengsel. Det er ikkje dei vi vel å ikkje tilgje som kjenner på smerten av manglande tilgivelse, men det er oss sjølve vi påfører smerte. Det betyr ikkje at vi sjølve er skuld i den smerten som vart påført oss, men at den får lov å vokse når vi ikkje bearbeider og prøvar å komme vidare.
Det betyr heller ikkje at smerten vil forsvinne om vi tilgir, men det betyr at vi gir oss sjølve en sjanse..
Og det betyr ikkje at vi lykkast i å legge ting bak oss, men at vi handlar ut frå eit ønske om å gjere det.


Det å binde noko slik at det er bunde i himmelen er kanskje ikkje så viktig lenger, kanskje er det viktigare å fokusere at vi treng å gje oss sjølve fridom i dette livet? For mi erfaring er i allefall at når eg går og held på smerten og nører opp under den for å finne beste måten å ta igjen på, så blir eg giftig for dei rundt meg - ikkje berre for dei som har såra meg, men for alle inkludert meg sjølv.

Som sagt er dette vanskelig å seie på ein slik måte at ein ikkje krenkar nokon eller gjer prosessen vanskeligare. Men eg trur og at dei siste to versa i avsnittet er viktige. Eg trur at dersom vi inviterer Jesus inn i liva våre, og vi sammen ber om det som er etter Guds vilje, så vil vi få det. Og det er inga quick-fix-løysing. For det vil alltid vere rikelig innslag av meg i den relasjonen, og det å virkelig sjå kva Guds vilje er, det vil eg vere forsiktig med å påstå at eg gjer. Gud har ei heilt anna oversikt enn meg, over kva konsekvensar dei små tinga får i den store sammenhengen. Så ofte forstår eg ikkje kvifor eg får dei bønnesvara eg får, eller ikkje får. Eg forstår ikkje kvifor det som var så opplagt lurt å be om, og som ikkje ville vore noko problem for den Allmektige å fikse, ikkje skjer. Men eg veit at han har gode tankar for meg, at Han vil meg godt og at Han vil hjelpe meg å tilgje dei eg treng å tilgje. Men ofte må eg gå eit stykke veg sammen med Han før eg greier det, og nokre gonger må eg gå eit stykke veg sammen med nokre andre menneske.


Og i mellomtida får eg lov å kvile i den vissheta at Han tilgir det eg ikkje greier - både mot meg sjølv og andre.



1 kommentar:

  1. Desse tankane tar eg med meg inn i mandagen og i mitt liv. Takk!

    SvarSlett