tirsdag 19. mai 2015

17.mai, trange sko, gode unnskyldningar og kjærleik.

Det har vore 17. mai her i San Francisco også.


Feiring tre lange dagar til endes!
Det starta med 17. mai-lunsj på fredag, fortsatte med 17.mai-picnic på laurdag og avslutta med offisiell feiring på kyrkja på søndag med både gudstjeneste og fest.

 

Fra feiringa på Norskeklubben

Det var hektisk, men veldig kjekt. Her er nokre bildeglimt frå 16.mai i vilkårlig rekkefølge:

 

 



Laurdag var ein veldig hektisk dag. Det var masse som skulle på plass før folk kom, så skulle ein få i gang maskineriet med pølser og brus og is, og samtidig skulle ein vere tilstades og prate med folk. Det vart mange små samtaler i løpet av dagen, og den mest innholdsrike var vel i grunnen den eg hadde med ei jente på 6 år. Ho hadde nemlig vokst ut av skoa sine på dei siste tre vekene, og gikk derfor med litt for trange sko. Dette kunne ho fortelje mykje om kor hemmande var. Desse små tinga ho hadde på beina begrensa henne rett og slett.

Ikkje hennar sko, men frå picnicen..

Ho er ei klok lita jente, og eg vart sittande og tenke på at det er jammen ofte i livet vi prøvar å presse oss inn i ting som ikkje passar oss. I for små sko på mange måtar. Og så blir det til at det hemmer oss. Vi prøvar så febrilsk å få det til å passe, og det går bra ei lita stund, men etter kvart blir det berre gnagsår og vonde bein. Det fungerer veldig dårlig å vere og å gjere noko som ikkje passar til oss, same kor mykje vi skulle ønske vi var slik eller slik.


Og når det ikkje passar, og vi innser at slaget er tapt, så gjeld det å finne gode unnskyldningar. Eg har tenkt på det når eg har lest den eine artikkelen etter den andre om korleis ein skal få bikinikroppen på plass.. Vel, dersom bikinien ikkje passar så kan ein faktisk kjøpe ein ny. Det kostar ikkje all verdens. Og til og med eg har greidd og skvise meg inn i ein bikini i år. Men bunadskroppen er ei heilt anna sak...
ting har endra seg litt sidan eg var 14...

Av ein eller annan merkeleg grunn er forkledet på min bunad litt trangare enn sjølve bunaden. Det er i grunnen veldig greit, for då treng eg berre ta på meg forkledet for å avgjere om bunaden er for trang eller ikkje. I år var det i trangaste laget. Lukka var difor stor då det kom innom ein som vi kjenner godt og stolar på som lurte på om vi hadde mansjettknappar til salgs. Det var nemleg ei som hadde tenkt å representere Norge i ei litt meir formell setting enn den eg skulle i som mangla sine.. eg lånte sjølvsagt mine vekk utan å stusse på det. Endeleg hadde eg ei godkjend unnskyldning for å ikkje gå med bunad!

Det vart kjole i år...(litt stor, men veldig fin)

Misfortså meg rett, for eg er veldig glad i bunaden min. Men når den er trang, og eg skal jobbe, så blir den veldig trang plutselig. Hadde eg berre skulle gått rundt og vore fin, så hadde det ikkje vore eit problem - bortsett frå at det hadde vore veldig godt å ta den av seg på kvelden. Men det er jo også litt slik i livet at det er utruleg godt å kunne skylde på noko utanfor seg sjølv når ting ikkje går etter planen, sjølv om vi egentlig veit kor problemet ligg..


Til tross for trange sko og bunad, så har denne 17. maien vore prega av noko så vakkert som kjærleik for min del. Vi var heilt på slutten av rigginga då eg plutselig høyrde namnet mitt. Midt på plenen stod ei lita jente og strålte. Eg trengde berre å åpne armane og bøye meg litt ned, så hang ho om halsen på meg. Ingenting er bedre enn gode klemmer!

Og i løpet av helga vart det mange klemmer. Men det som kanskje varma endå meir var at fleire av dei eg hadde spurt om å bake kake til 17. mai-feiringa på kyrkja kom med glutenfrie kaker - slik at eg også kunne få. Det er kjærleik i praksis, det! Og det vart eit godt møte med kakebordet for fleire enn meg!


Sjømannskyrkja fekk og låne dukane som søstera mi har laga til meg, for at eg skulle kunne bruke dei på slike anledningar.  Det både minna meg på at eg er elska, men også at eg har nokon eg elskar. Ho er det mest omsorgsfulle, generøse og fine mennesket eg veit om.

Det er lett å blogge om alt det fine og flotte, og det er jo det som prega dagane. Men eg har eit skår i gleda, og det sørga eg elegant for sjølv. Vi hadde akkurat starta på å legge opp pølser på 16. mai då eit par venner av meg kom. Dei kom bort til meg og helste på, og eg var så fokusert på å få ut pølsene fort og gale, så eg sa knapt nok hei... og tenkte at eg skal helse skikkelig på dei etterpå.

litt av pølsekøen...

Då eg endeleg var ferdig med å legge opp pølser, og begynte å bevege meg rundt for å sjå etter dei, så såg eg dei ikkje.. og så var det så mange andre som ville ha eit ord eller tre, og så var det å organiserer søppelet og det eine eller det andre.. Så det gikk nokre timar før eg endeleg sendte melding om kor dei var.. Dei hadde gått, utan verken pølse eller brus. På grunn av måten dei vart møtt av meg. For meg vart det ei sterk påminning om at ein aldri skal ha det for travelt for dei menneska som betyr noko for ein. Eg skal aldri ha det for travelt til å møte blikket og gje menneska eg er glad i ein klem. Eg måtte be om unnskyldning, og eg håpar at eg prioriterer bedre neste gang. For om nokon må vente på ei pølse, betyr veldig lite i forhold til at nokon føler seg mindre elska!


tirsdag 12. mai 2015

Kyrie eleison!

8. mai stod eg og såg ut over båtane som låg inne ved Marinaen, rett ved Fort Mason.
Og eg tenkte på kva 70 år med fred har gjort med oss.
70 år i fridom. 70 år der vi har blitt rike på jordisk gods og gull.
70 år der vi har, i allefall i eigne auge, blitt ein fredsbyggande nasjon..


Og så kom nyhetene heimanfrå om korleis ein diskuterer om ein skal ta imot 10.000 flyktningar.
10.000. Ikkje 100.000, eller 1.000.000. Ti tusen. I eit land som er så grisgrendt og langt frå overbefolka burde vi då ha rom for det? Burde vi ikkje hatt rom for fleire? Eg forstår argumenta om økonomi, om at mennesker fulle av traumer kjem og blir ein sikkerhetsrisiko. Men eg forstår det likevel ikkje. Vi er då verdas rikaste land. Vi har så mange bygder der mange hus står tomme. Vi har plass, om vi berre vil! Kva har skjedd med oss? Kva har skjedd med nestekjærleiken vår?

Kva om dei vi rømde til i tidsrommet mellom 1940 og 1945 hadde stengt grensene slik? Kva om dei hadde blitt møtt med: "Vi veit ikkje kor lenge krigen vil vare, så de får ikkje husrom hjå oss. De kan jo komme og ta dykk tilrette, bruke våre velferdsordningar, utnytte vårt utdanningssystem, kreve ein plass i samfunnet vårt, ta jobbane våre...!"?


Samtidig som eit parti seier nei til 10.000, jublar eit anna over at dei har vedtatt at dei skal ta imot 10.000. Ikkje 20.000, berre 10.000. Samtidig kjem nyhetene om at russen svir av millionar på ei feiring som no ber preg av fyll, spetakkel og russelåtar som krenkar andre menneske. Og det er ikkje så lenge sidan diskusjonen rundt tenåringsjenter sitt behov for å få bruke designervesker, i ei prisklasse eg ikkje kan drømme om ein gong, til skulevesker. Men vi har ikkje råd til å ta imot dei som treng ei trygg havn å komme inn til.


Eg stod der og såg utover båthavna, og tenkte.
Og sangen til Bjørn Eidsvåg smaug seg inn i tankane mine og har vore mi bønn dei siste dagane..

Så altfor mange tårer lot me renna,
me snudd' oss vekk og såg ein aen veg.
Så alfor møkje urett lot me henda,
me snakk' oss bort og skyldte det på deg.

Så altfor mange støtte me ifrå oss,
redde for vår trygghet og vår fred,
så altfor mange nei te dei som ba oss
om å elska, om å våga, om å se.

Se i nåde til oss,
se i nåde til oss!
Kyrie eleison,
miskunna deg over oss!

Så alfor mange ungar me forsømde,
me gjekk oss vill i jaget itte meir,
så altfor mange sørgande me glømte
så redde for å komme dei for nær

Se i nåde til oss,
se i nåde til oss!
Kyrie eleison,
miskunna deg over oss!


torsdag 7. mai 2015

Misunnelig

Eg har gått lenge og tenkt. Eg har fundert. Eg har prøvd å finne gode formuleringar på det eg tenker. Men eg er ikkje sikker på om eg får det ut slik eg ønsker. Likevel må eg skrive det.

I dag sat vi og snakka om ord. Om korleis det var enkelte ord som hadde fleire tydingar i språka våre, både svensk og norsk - men som på engelsk hadde ulike ord. Eit eksempel var Himmel. På både norsk og svensk kan det bety både det blå over oss, om vi er heldige då. Eller det kan bety Guds himmel. På engelsk er det delt i Sky og Heaven. Det blir så mykje enklare å vite kva ein snakkar om då, sjølv om det ikkje alltid er like enkelt å snakke om.


Og det er eit ord som har kverna i meg - og som eg har brukt i ein del ulike settingar den siste tida, som eg har kjent på at eg slit med. Eg slit med det både fordi det er eit ord som ofte blir brukt feil, det blir brukt utan at det er egentlig det eg meiner i mangel på eit bedre ord. Men det er og eit veldig vanskelig ord når ein møter følelsane bak på ekte. Ordet er: misunnelig.

Vi slenger det ofte lett rundt oss. Eg er så misunnelig på dei som ligg på stranda og solar seg, mens eg går her og slit og strevar.. Eg er så misunnelig på den fine kjolen. Eg er så misunnelig på ditt og på datt, der eg egentlig ikkje er misunnelig. Eg ville jo ikkje tatt frå dei som har det det dei har. Eg unner dei jo både kle og opplevingar. Eg unner dei å ha det godt. Eg mis-unner dei det ikkje. Eg skulle berre ønske at eg også....


Men så er det når ein møter misunninga, den ekte misunninga, i sin fulle giftige blomst. Når den tek tak langt inne i deg, og får deg til å ville spy ut alt det ekle du kan tenke deg. Når du opplever at livet er så urettferdig, og nokon andre, som ikkje fortjente det fekk det du hadde så lyst på, som du hadde jobba så hardt for å få, som du ville gitt venstre og kanskje høgre armen for å få.. Når du føler at du har kjempa, og kjempa, og kjempa, og det berre ikkje vil - og nokon andre kjem inn og det berre legg seg så lett tilrette.. Då er det vanskelig å unne nokon det. Då kjem misunninga snikande. Og sakte, men sikkert, greier den å finne seg ein lenestol i bevisstheta vår - og ting blir vanskelig. Og det verker, verker, verker. Det er i grunnen få ting som er så lite vakkert.. og vi er så fullstendig klar over det..


Og det er vanskelig å jage den ut. Den setter seg altfor ofte veldig tungt ned når den først har fått satt seg. Det blir litt som ei overvektig, gammal tante i ein altfor djup lenestol. Ein må gjerne ha litt hjelp for å få dratt den opp og fått henne ut. Berre spør mine tantebarn, gamle tanter er ikkje til å spøke med!



Eg trur ikkje misunninga plutselig oppstår. Eg trur det er noko som bygger seg opp over tid. Eg trur det er noko vi kan kontrollere, men vi må vere bevisst på det og aktivt gjere noko med det. Eg trur det er noko vi kan hjelpe kvarandre med. Om vi vågar å vere ærlige med at den eksisterer. Om vi vågar å snakke om at det gjer faktisk litt, ja, kanskje ganske mykje, vondt når andre får det så lett til eller får alt opp i hendene. Og vågar å møte kvarandre uten å dømme andre fordi dei føler det slik.. vi har vel alle kjent på det? Hvis vi vågar å erkjenne at det er slik, i staden for å prøve å holde på fasaden.. kanskje det ville vere bra? Er det ikkje litt slik at når vi begynner å snakke om det som er vanskelig, så blir det litt mindre vanskelig - eller i allefall at det misser litt grepet på oss? Eg trur ikkje nokon av oss har godt av å gå og bere på misunninga..



Eg har lært meg nokre lekser her. Eg har lært at ingen får noko gratis, sjølv om det ser slik ut. Ja, kanskje var akkurat den tingen eg såg noko som dei fekk lett, men dei har sansynligvis andre ting som dei må bere på. Eg har lært at graset er ikkje alltid grønare på andre sida. Graset blir grønt nok på mi side om eg berre steller det som eg skal, i staden for å stå ved gjerdet og sjå på at naboen sitt gras veks. For når alt kjem til alt, så ønsker eg meg ikkje nokon andre sitt liv. Eg vil leve mitt liv. Eg trives best som meg. Sjølv om eg ikkje får til alt, eller får alt eg har lyst på.


Og kanskje kan det av og til lønne seg å slå av ein prat med naboen, høyre kva han gjer for å få det til å vekse. Kanskje kan det gje nokre verdifulle perspektiv. Kanskje vil det berre føre til at vi unner han graset, i staden for å misunne det.. og kanskje vil også våre marker bli vakre blomsterenger?