fredag 31. januar 2014

Ei lita oppdatering..

Eg har hatt mykje å gjere dei siste vekene.
Presten reiste heim for godt på tysdag, og det var avskjed på søndag. Og det krever si husmor å planlegge og gjennomføre kyrkjekaffe for eit usikkert antall mennesker som vil seie "på gjensyn" til ein svært populær prest. Men med god hjelp frå nokre fantastiske damer gjekk det bra det også :)
Og denne veka har det vore besøk frå Norge, i kveld er det studentmiddag, i morgon er det Superlørdag med Smårollingene og lørdagsgraut og søndag er det gudsteneste med kyrkjekaffe og styremøte - så det er ikkje noko latmannsliv.(heldigvis!)

Det var rart å komme på jobb på onsdag
uten denne mannen i overetasjen..

Men blogging har det vorte lite av - mest fordi eg har eit blogginnlegg som eg går og tenker på, men som eg ikkje heilt greier å få ned på papiret. Men det kjem - men til då kan eg jo vise litt av kva eg har gjort dei siste vekene:

Eg har baka bollar, brød, rundstykker, kaker...

Eg har leita etter en frisør --og ikkje funne.. enda...

Eg har plutselig oppdaga vakre ting :)

Eg har hatt ei italiensk pause med godt selskap :)

Eg har unna meg litt luksus..

Eg har deltatt på avskjedsgudstjeneste..

Og fått vore med på avskjedsfesten etterpå..


Eg har vandra gatelangs og sett på byen min..
Eg har sett utsikten fra trappene i Vallejo Street
i dagslys :)

Eg har vandra gjennom Chinatown til Castro

Eg har erfart at det ikkje alltid er sol her...

Eg har fått nytt namn...

Eg har funne HAN! ;D

Eg har både gått forbi og køyrt forbi City Hall..

Og eg har laga kjøtkaker..

Eg har i grunnen gjort mykje meir og - men det er vel heller lite interressant å sjå bilder av varegjennomgang, vasking og vaffelsteiking.
No ventar middagskokinga til i kveld - min første student- og au pairmiddag som eg har ansvar for! 
Eg gledar meg! :) (og håpar kjøtakene fell i smak)

mandag 20. januar 2014

"Ilddåp" og vekttap

Forrige søndag var eg ute og gjekk meg ein lang tur.


Det var eg på mandag også.
Eg trudde ikkje det var så langt, 
men då eg kom heim var eg godt sliten..
Det er noko med at ting sjelden er så kort 
som det ser ut på kartet. 
Og av ein eller annen grunn er det ingen motbakkar
merka av på kartet heller.. 


Etter å ha trakka rundt i mange timar
 er det godt å krype sammen i sofaen
og nyte ein god film med litt popcorn.


Tysdag var det tilbake på jobb.
Det har vore litt av ei veke.
Mange har sagt at eg fekk litt av ein ilddåp
då eg kom til studentmiddagen i desember.
Men den virkelige ilddåpen var denne veka.


Då skulle eg nemlig greie meg på eiga hand.
Studentmiddagen var det jo nokon andre som hadde kontroll på,
eg fekk berre vere med å hjelpe til.
No skulle eg vere ansvarleg.
Torsdag var det nemleg Tabitha-lunsj 
der kyrkja var vertskap
og spanderer lunsj for å takke for innsatsen.


Tabitha-damene er nokon heilt fantastiske damer
som står på og samlar inn mykje pengar 
slik at vi kan drive kyrkja vidare.
Desse damene er morsomme, 
herlige, litt sta og bestemte,
kreative og rett og slett nydelige!
Og dei har så mange spennande historier å fortelle,
så eg gledar  meg veldig til å bli bedre kjent med dei!
 Det var derfor viktig for meg at dei fekk ein lunsj
som var slik at dei fekk føle seg verdsette.

Torsdag ettermiddag fekk eg besøk 
på kjøkkenet av ein ung herremann 
som hadde med seg sæle gåver til meg.
Då eg kom hit var Superlørdag 
noko av det første eg var med på.
Eg vart sett til å koke graut.
Det viste seg å vere ei farlig affære, med ei grautgryte
som låg og duppa i kokande vatten i ei anna gryte.
Så eg spurde presidenten vår (i kyrkja, altså)
om det var mulig å få ei heilt ordinær isoporkasse
som var stor nok til grautgryta oppi.
Det ville han fikse berre han fekk låne med seg grautgryta.
Og det fekk han.


Og så kom det ei fantastisk, formsydd 
og genialt samansett kasse tilbake.
Det var ikkje heilt fritt for at eg vart begeistra!
No var alt klart for at eg skulle koke 
min første laurdagsgraut åleine.
Det vart litt meir interessant enn eg hadde tenkt,
då platene på komfyren streika ei etter ei.
Og eg hadde gløymt å sjekke om eg hadde nok ris,
noko eg egentlig (i følge oppskrifta) ikkje hadde.
Men graut vart det, og det vart nok graut også!


Men laurdagen sitt eventyr var enno ikkje over.
Eg skulle nemlig bli med på Smårollingene,
ei samling som i går var for 15 barn.
Presten vår reiser tilbake til Norge om ei drøy veke,
og blir nordsjøprest i staden,
og visumprosessar og slikt tar jo si tid i USA,
så det er viktig at nokon tek over og sørger for 
ein viss kontinuitet i slike ting.
Då vart det i grunnen ganske opplagt at
eg var den heldig utvalgte :)

Observasjonspraksis med objektiv :)



Det blir spennande å sjå korleis vi skal gjere 
Smårollingene vidare.
Ein ting er heilt sikkert:
Her er det mange herlige ungar! :)


Eg gledar meg til å bli godt kjent med både ungane
og foreldrene deira.
Ingenting er som ei kyrkje som er full av liv!


I dag har det vore gudsteneste med dåp
og vi kosa oss med kyrkjekaffe og drøs rundt borda.
Det har med andre ord vore ei kjekk, innhaldsrik
og litt utfordrande veke. Utfordande på ei bra måte.

Den siste veka har det og vore 
mykje snakk om kropp og slanking.
Og alle som kjenner meg veit 
at dette er tema som eg ikkje er så glad i.
I dag handla preiketeksten om skapinga,
om at menneske er skapt i Guds bilde.
Og presten her snakka om at mange strevar med livet
fordi dei ikkje greier å leve opp 
til det menneskeskapte idealet
om korleis dei bør sjå ut og vere.
Det er fort gjort å gå i den fella.
Det er fort gjort å gløyme at Gud har sett sitt preg på oss.
At vi er Handmade in Heaven,
noko som gjev oss ein uendeleg verdi,
uavhengig av hudfarge, hårfarge, augefarge, høgde, breidde,
humor, intelligens eller funksjonalitet.

Eg har fått nokre kommentarar 
om at det ser ut som eg har slanka meg.
Eg lovar ein ting: Det har eg ikkje gått inn for.
Men det fekk meg til å gå på vekta.
Den viste 8 kg mindre enn då eg kom hit i desember.
Det var ikkje akkurat noko som gjer meg ulykkelig,
sjølv om eg ikkje akkurat har jobba for det.
Eg trur det er eit tegn på at eg har det bra,
at eg et sånn ca. det eg bør av mat 
og eg stressar mykje mindre enn eg har gjort..
Eg trur og at noko av grunnen ligg i dette:




Men ta det heilt med ro;
Eg blir ikkje slank med det første!
Sprekare, derimot, har eg planar om å bli,
littegrann dag for dag! ;)

Men no skal eg ta helg.
Eg skal nyte at ei flott arbeidsveke er over.
Neste veke ventar andre, spennande utfordringar!
Livet er herlig! :)


tirsdag 14. januar 2014

Tankar rundt Jesaja 43

På torsdag leste vi ein tekst frå gamletestamentet på stabsmøtet. 
I går høyrde eg han igjen på gudstenesta.
Det var frå Jesaja 43:

Og no, så seier Herren som skapte deg, Jakob, 
som forma deg, Israel:
Ver ikkje redd!
For eg har løyst deg ut,
eg har kalla deg ved namn, du er min.


Går du gjennom vatn, er eg med deg,
gjennom elvar, skal dei ikkje fløyma over deg.
Går du gjennom eld, skal du ikkje svi deg
og logen skal ikkje brenna deg.

For eg er Herren din Gud, 
Israels Heilage, som frelser deg.
Eg gjev Egypt som løysepenge for deg, 
Kusj og Seva i staden for deg.


Fordi du er dyrebar i mine auge,
høgt akta og eg elskar deg,
gjev eg menneske i staden for deg
og folkeslag for ditt liv.

På torsdag snakka vi om at det er ein vanskelig tekst.
Ein tekst som kan tolkast som "høyrer du Gud til, så skal du gå uskadd gjennom livet"
Korleis kan ein slik tekst møte 2.juledag i 2004 då tsunamien tok livet av hundretusener?
Korleis kan ein slik tekst møte diskotekbrannen i Gøteborg to dagar etter bursdagen min i 1998, der 63 ungdommar omkom?
Ein kan jo ikkje seie at dei som omkom ikkje høyrde Gud til!



Teologar vil kunne argumetere at dette gjeld Israelsfolket, ikkje oss - men Israelsfolket si historie har søren meg ikkje vore nokon dans på roser - eller kanskje ein skal seie at det har vore ein dans over svært tornefulle roser? Andre teologar vil seie at det kan tolkast som allmenngyldig og kan overførast til oss i dag, og nokon vil til og med argumentere for at det skal tolkast bokstavlig - også for oss i dag. Teologi er seriøst kompliserte greier! Men eg trur at Bibelen kan tale til oss i dag, slik den gjorde for Israelittar for 2000 år sidan. Kanskje kan innholdet bli tolka i ein annan kontekst, kanskje er noko det same - men eg trur denne teksten seier noko om kven Gud er og kva Han ønsker for oss menneske. Men det gjer ikkje teksten mindre komplisert..


I helga har facebook-feeden min fløyma over av meldingar om ei 13 år gammal jente som har sett djupe spor i menneska ho har møtt. Ho var ei jente som var aktiv i det kristne miljøet, og alle som omtalar henne snakkar om det store og varme hjartet hennar. Ho var ei av jentene som omkom då ein bil traff ein hest med sulky på Bjørkelangen i helga. Det er ingen tvil om at ho var Guds jente.


Og då eg sat på gudsteneste, med alle desse meldingane om ei fantastisk jente som døydde så altfor tidleg i hovudet, og høyrde denne teksten, så var det så utruleg vanskelig. Samtidig så er den så full av trøst - Gud er med, også gjennom det vonde. Kanskje snakkar den ikkje om det forgjengelige med oss, for vi skal jo alle døy. Kanskje er det snakk om nettopp det at Gud går med gjennom alt, ikkje at han er ein lykkeamulett som vil beskytte oss frå alt det vonde. Kanskje er det at Gud går med oss også når vi går inn i døden, at Han faktisk er den einaste som kan gjere akkurat det.



For å høyre Gud til, det å tru på Han og velge å følge det Han har satt som retningslinjer for liva våre, handlar ikkje om at vonde ting ikkje kan skje oss. Vi har ingen garanti mot sjukdom eller ulykker. Det finnes dei som seier at "berre du trur nok, så vil berre gode ting skje deg" - til det vil eg berre seie at større skitsnakk skal du leite lenge etter! Det vonde i livet er ein del av å vere menneske. Så enkelt er det. Men det å vite at ein har nokon som går med ein, gjennom alt, det gjev både styrke og kvile når det står på som verst. Det å leve i visshet om at nokon elskar deg så grenselaust som denne teksten fortel om, gjev både glede i kvardagen og håp om at det er noko der framme som er endå bedre. Noko som er verd å satse livet på.




mandag 13. januar 2014

Til den gyldne port og heimatte.

I dag har eg hatt frisøndag.
Den føler eg at eg har utnytta godt.


Eg fekk lov å vere med på gudsteneste i den svenske delen 
av sjømannskyrkja, og etter å ha helst på 
den flotte forsamlinga deira 
og møtt mange spennende menneske,
tok eg beina fatt og la ut på tur.


Eg hadde store planar om kvar eg skulle,
men etter kvart som eg gjekk
vart eg for nysgjerrig på Golden Gate
og enda opp med berre å gå dit.


Eg hadde ein strålande tur i sola,
varmt var det ikkje - men heilt supert spaservêr!
Det er ein fantastisk by eg har komme til,
og det er utruleg deilig å bruke dagen ute.
Og eg tenkte at no vil eg berre
la folk få sjå litt av det eg har sett i dag.






Under brua til venstre er surfarane under..







Med sikt inn mot byen..

Dei som kjenner meg,
veit at dette bildet ikkje var teke
med stor ro verken i kropp eller sjel..



Det er enormt mange som løper i denne byen..

Palace of Fine Arts










Eg gjekk nokre meter i dag.
Faktisk var klokka blitt over sju på kvelden då eg kom heim,
og eg gjekk frå kyrkja i to-tida.
Slik går det når ein er så nysgjerrig på alt ein har rundt seg..