søndag 28. april 2013

Bente sin festdag :)

Det er som tidligare nemnt fleire bryllup som står for tur denne våren.
Brud nr.2 er Bente.
Og i helga har vi hatt utdrikkingslag for henne.
Eit veldig snilt utdrikkingslag
med fred og ro - i stil med jenta sjølv,
og masse venninnekos! 


Eg har kjent Bente sidan eg gjekk på vidaregåande, 
der vi hadde tysk i lag og gjekk på Konkordia.
Ho er nøyaktig eitt år yngre enn meg,
noko som gjer at eg har greidd å stjele bursdagsfeiringa hennar
opptil fleire gonger,
men eg lovar det ikkje var med vilje!!
Bente er ei svært kjekk jente, snill og tolmodig, 
sindig og rolig - men av og til kan det glimte til 
med litt nordfjordsk temprament.
Vi har vore på mange utenlandsturar i lag og hatt forening
og drukke mang ein kopp kaffe.
Ein ting er heilt sikkert:
Eg er veldig, veldig glad for å ha Bente som venninne.
Det var derfor stor stas å få vere med å feire
at ho no skal gifte seg med sin Frode.

Stor konsentrasjon..

Vi starta dagen hos Sarah Reed.
Der laga vi porselen.
Det har eg vore med på ein gong før, 
og det er superkjekt.
Ein veldig bra aktivitet for slike opplegg!



Eg laga meg skål med blad i..
(eg har vore her før og laga to koppar som eg elskar!)


For å få fin flyt på dagen hadde vi bestillt tapas 
brakt til Sarah Reed sitt verksted til lunsj.
Vi hadde særdeles hell med vêret, 
så det vart tapaslunsj på bryggekanten på Verftet
- I SOLA! :)




Venke signerer verket..


Frå Sarah Reed gikk turen på spa for Bente
og til Meland for meg og Venke.
(vi var middagsansvarlege
og reiste ut for å starte på det..)

Eit lite hint om kva aktivitetar som venta Bente..

Nei, eg har inga diagnose - berre ordenssans!

Piske krem på gamlemåten..
Menyen var:
Forrett: sitron og chilimarinerte kamskjell
Hovedrett: Indrefilet av okse med grønsaker, potet og soppstuing.
Dessert: Pavlova. 
Vi vart mette..



Og så var det jo selvfølgelig pakkeleiken:
Pakken inneheld noko som fortel om ei hending
brud og avsendar har vore i lag om.
Bruda skal gjette kven avsendar er og kvar historie som er knytta til pakken.
Og bruda imponerte med stor presisjon..


Men alle gode ting har ein ende, 
og diademet vart permitert
til fordel for pysjamas.


I dag var det ein ny dag,
og det var ikkje måte på kor morgonfriske folk var.
Kl.9 var rundstykkene sett i omnen og eggerøra i panna.


Men det var ein koselig gjeng å tilbringe frokost og føremiddag med.
Og vi kunne konkludere med at vi hadde vore ekstremt heldige med vêret, 
for i dag var det kvite skumtoppar på bølgene 
og regnet piska hardt mot rutene.



mandag 22. april 2013

Living the dream?

Dei siste vekene har draumar vore eit tema som har møtt meg i ulike situasjonar.
Kanskje er det fordi eg har vore i ein situasjon der draumen eg har hatt så lenge har vore innanfor rekkevidde..
Eg veit enno ikkje sikkert, men alle ting tyder på at den ikkje er det lenger. Og det er ein ganske kjip tanke. Og det gjer at ein må tenke seg om ein gong til...

Så nær var eg New York i 2010...

Ein klisje som ofte blir brukt i kristne sammenhengar er at "når Gud lukker ei dør, åpnar Han alltid eit vindu". Eg har ikkje heilt sansen for den. Ja, eg trur at dører kan bli lukka fordi det ikkje er godt for deg det som ventar bak den. Men at det berre opnar seg eit vindu når dette skjer, det trur eg ingenting på. Eg trur mange dører opnar seg!

Og spørsmålet er kva som er bak desse dørene. Kanskje skal ein gå i ei heilt anna retning eller kanskje er vegen dit vi ville berre litt lenger? Kanskje treng vi berre at ei verandadør opnar seg slik at vi kan gå ut og vere litt ute i sola før vi kjem inn att?


Når eg ser tilbake er eg glad for at eg ikkje vaks opp med YouTube, Idol, X factor, norske talenter eller andre av desse plassane kor du kan oppnå rask berømmelse. Då eg gjekk på ungdomsskulen var eg altfor klar til å bli superstjerne (sansynligvis mest for å møte nokre staute karer frå Boston som gjekk under fellesbetegninga NKOTB)- men nådde heldigvis aldri lenger enn til fylkesfinala i ungdommens kulturmønstring. Eg trur eg hadde blitt ei ganske ufordragelig stjerne om det hadde gått vegen for meg..

Du ser stjernepotensialet laaange vegar..

Laurdag var eg på konsert med Myrna Braza på Biblioteket Bar. Det var veldig kjekt, ho er svært flink og dedikert i det ho gjer. Eg beundra ho og eg tenkte på kva jobb som ligg bak å nå dit ho har gjort. Om kva vilje du må ha for å nå langt som artist. Kva det kostar å gje ut plate og arrangere konserter, og korleis du må jobbe non-stop for å halde på publikum. Eg har fått livserfaringar som gjer at eg ser kva det ville kosta for meg å nå gjennom. Å vere artist er ikkje berre morroa ein får på scena, det er uendelig mange timar med arbeid bak. Å velge det som yrke krever enormt med arbeid. Du må VILLE det. Sjølv om ein i dag kan slå gjennom med eit blunk - via internett.

Myrna Braza med band :)

Men så kjem spørsmålet om det ein drøymer om virkelig er det ein vil ha. Den siste veka har jo hovudsaka i norske medier handla om Justin Bieber. Om jentene som jakta på denne søte guten frå Canada som tilfeldigvis kan synge.. Han har råd til å kjøpe seg kva han vil eller reise dit han vil, men han må gøyme seg for å komme seg til og frå konsertane og får ikkje leve det sosiale livet som f.eks. dansarane han reiser saman med.. Det slo meg at det må vere eit einsamt liv, å reise rundt og vere superstjerne der ein ikkje kan vise seg i det offentlige rom uten at ein står i fare for å bli skada sjølv eller at andre blir skada. At ein ikkje kan smile til nokon utan at det utløyser ei bølge av hat mot den som fekk smilet..

Einaste sang på
samsungen min...
(eg saknar iPhonen!)

Medaljen har alltid si bakside. Ingenting er så perfekt som vi drøymer det skal vere. Spørsmålet er om vi er villige til å betale det som draumen kostar - hvis vi får muligheten? Og dei gongane når draumen blir knust - reiser vi oss og ser etter nye muligheter?


For kanskje er det bedre å sjå på mulighetene, enn å jakte på draumar? Eg trur vi treng ein ballanse der. Vi treng noko å drøyme om, noko å strekke oss etter og håpe på. Håp trur eg er den sterkaste drivkrafta vi som menneske kan ha, utanom kjærleiken. Og så lenge det er liv(med eller uten stor L) er det håp! Men vi må og sjå på kva dører som er opne, kva muligheter som ligg rett framfor oss. Kanskje kan ein formulere det som kva dører Gud har opna. For eg trur at går vi inn dei dørene som vi ikkje heilt veit kva fører til, men som vi ikkje må trenge oss gjennom, så blir det gode resultat ut av det. Som for eksempel då eg flytta til Bergen. Eg sakna Oslo og vennane mine der som berre juling, og hadde tidenes kjipaste bursdag fyrste hausten eg var her. Men alt la seg til rette på heilt geniale måtar og eg har lært å like denne våte byen og har fått mange gode venner her som eg ikkje hadde ville vore utan. Og av og til trur eg faktisk Vår Herre ser at eg treng ei tørkeperiode, og sender litt sol til meg ;)



Eg drøymer ikkje lenger om å bli superstjerne, for sjølv om eg hadde digga å ha sangen som yrke ville eg ikkje likt livet i rampelyset. Eg likar å kunne gå på kafè utan å bli gjenkjent og å kunne leve livet mitt akkurat som eg vil. Draumane mine er meir overkommelige, meir ned på jorda - ting eg ynskjer å oppleve, plassar eg har lyst å besøke og menneske og kulturar som eg har lyst å møte.


Så, eg skal ærlig innrømme det - eg likar ikkje tanken å vere så nær draumen uten å få ta del i den. Det er i grunnen berre kjipt. Og det trur eg alle menneske er enige om. Men eg har nok livserfaring til å vite at livet går vidare, og det vil alltid komme nye muligheter. Kanskje akkurat dei same mulighetene - eller kanskje nokon endå bedre. Og når dei kjem, skal eg ikkje nøle - i allefall hvis dei kan gje meg mulighet til å smake litt av det eg drøymer om!


Og enn så lenge skal eg vere tilstades der eg er. For tenk om det eg egentlig drøymer om er det som skjer akkurat her og no, og eg er så opptatt av kva som skal skje der framme at eg ikkje får det med meg!




søndag 14. april 2013

Raudt lys

Onsdag føremiddag var eg og ein kollega på Austrheim på eit møte.
På veg tilbake til byn var eg både svolten og på veg tilbake til ei ny avtale,
så eg var gira på å komme meg tilbake på kontoret fortast mulig.
Og det er jo litt sånn at då kan ein ha ein tendens til å trakke litt tyngre på gasspedalen enn ein vanlegvis ville gjort.

Rødt lys - lånt fra internett ;)

Då vi kom til lyskrysset på Breistein møtte vi raudt lys. Eg kjende at eg var utolmodig og litt småirritert over dette lyset. Det var liksom så unødvendig når eg hadde det travelt!
Då vi kom opp på bakketoppen etter lyskrysset var eg derimot svært takknemlig. Der stod dei nemleg med laseren og han som kom tre bilar bak meg, og som ikkje hadde stoppa i lyskrysset vart vinka inn.

neida, eg fann ikkje fram mobilen og tok bilde,
eg har lånt dette og frå internett :)

Sidan har eg gått og tenkt på dette raude lyset. Dersom eg hadde ignorert det, så ville eg fått ei bot på 5200 kr. Såpass alvorleg er det. Dersom eg ikkje hadde blitt stoppa av det, ville eg sansynligvis pådrege meg ei bot på enten 1600 eller 2900.. Dét er sure pengar, særleg når det ikkje var noko som gjorde at det ville vere nødvendig å bryte fartsgrensa.


Det er i grunnen litt slik ellers i livet også. At vi møter raude lys, som er dyre å ignorere - og som beskyttar oss frå kjedelige erfaringar seinare. Det handlar om kva perspektiv vi har på ting.. Kanskje vil det vi var så ivrig på å rekke, få med oss eller erfare ikkje så viktig når alt kom til alt? Kanskje hadde det berre ført til frustrasjon og anger? Vi har ikkje oversikt over kva som ventar oss lenger framme. Vi veit berre kva vi har her og no. Kanskje går vi glipp av det dersom vi alltid fokuserer på det eller der som vi skulle ha vore - og går glipp av det virkelig vakre i livet? Det er ofte ikkje ein dåleg idé å roe ned, og ta stoppsignala på alvor.


Og så kan vi heller glede oss over det kvar gong vi møter grønt lys - og held fartsgrensa likevel :)

mandag 8. april 2013

Jentefest nr.1

Laurdag var det tid for årets første utdrikkingslag.
Eg skal i 3 bryllup i sommar(vår)
og det siste er til Berit Margrete og Tore.
Men det vart likevel hennar fest som kom først..

Klar for utdrikkingslag/jentefest :)

Ein ting er sikkert:
Vi blir snillere med åra.
Utdrikkingslag er ikkje det det ein gong var, 
og eg har mykje meir sansen for slik det er no.

Boble, boble, boble..

Vi preika, kosa oss, 
drakk kakao og åt sjokolade, 
åt masse anna godt og preika meir, 
og nokre dansa litt også ;)
Skikkelig jentekveld var det
og veldig koselig.

Tapasheaven :)






Berit er verdens skjønnaste jente, 
så det var veldig kjekt å få feire henne litt.
Eg er kjempeglad for at ho er mi venninne.
Tore er ein svært, svært heldig kar som skal få tilbringe
resten av livet i lag med henne!


onsdag 3. april 2013

Påskeferie med kvalitet

Torsdag kveld før palmehelga tok eg med meg kofferten og reiste heim til Stadt. Det har vore eit hektisk vårsemester så langt, så eg såg veldig fram til nokre dagar fri..


Heimreisa var på blikkstille sjø
med sol som blenkte i dei skitne båtvindua ..


Og det er alltid godt å komme heim til Stadt.
Det er nokon som blir glade for å sjå meg der.
Det å vere heime er einsbetydande med å vere tante, søster, svigerinne og dotter.
Og i år var det virkelig ei familiepåske.


eg vart pynta på hovudet av mine minste nieser..




Vi spelte spel i mange timar...

Lukka er å ha ein hund... eller kva, Helene?

Bingo!

Gruble, gruble, gruble..




Litt øvelseskøyring med tante vart det og..


Det var en aldri så liten fjellbrann ein kveld..

tv-forholda er intressante..


Når ein nærmar seg sunnmørsgrensa dukkar mykje intressant opp, 
Oskar Sylte Ananasbrus er blant det.
Og eg fekk ein tur på kafè med ei god venninne etter gammalt også ;)


Skjærtorsdag hadde vi greidd å samle heile hurven, 
20 til middag og 21 til kaffe 
(Helene stakkar måtte jobbe mens vi godta oss med kalkuna)

Bordpynt som har vore i familien i mange år :)





Ein heilt normal familiemiddagsaktivitet
i familien Fure..








ikkje lett å ta bilde i motlys med Samsung Galaxy SIII
Kake må til når ein skal feire :)

I påska høyrer det og med påskeegg.
nokre fekk mange, men eg fekk ingen..
Men det trur eg var like greit, 
for denne påska har eg stappa i meg meir enn det som godt er 
av søte saker og god mat..


Eg fekk no meg litt tur i Nordfjorden og, 
og faktisk fekk eg sett ein stad eg aldri før har vore..
Kråkenes.

Refvik

Vindmølleparken som vi ser frå fjellet heime..

Stadt-halvøya

Vindmøllene frå ein annen vinkel..

Vestlandsvegane på sitt beste..

Stadthalvøya frå Kråkenes


Det er alltid fint ver i Nordfjord..
Å vere heime er å komme tilbake til røtene.
Det er trygt, og her kan ein senke skuldrande
og berre vere..



Tidlegare har det alltid vore ei gudsteneste eller møte annankvar dag i påska,
men i år vart det andre ting som blei prioritert.
Kjente at det var rett det og.
Men eg har ikkje gløymt kva påska egentlig handlar om.
Laurdag kveld var eg og mamma i Ervik på midnattsmesse,
ei veldig fin oppleving.


Det var ei gudsteneste som minna oss om at lyset er sterkare enn mørket.
Og kvar påske vender eg tilbake til Johannes evangelium kapittel 20
og blir like gripen av Jesu møte med Maria. 
Ho står og gret fordi ho ikkje veit kvar Jesus er, 
og han spør om kvifor ho gret og ho forklarer.
Så kjem det fantastiske vers 16:
"Maria" seier Jesus. Då snur ho seg til han og seier på hebraisk:
"Rabbuni" - det tyder meister.

Han kjenner namnet hennar, ho høyrer når han seier det
og gjensvaret er så spontant og innhaldsrikt
at det rører meg kvar gong.
Det handlar ikkje om å forstå alt
det handlar om ein relasjon..
det handlar om tru og tillit.
det handlar om håp
eit håp som rekk langt ut over denne verda.